DE PANNESTEKTE kamskjellenevar usedvanlig gode. En, lett sprø, karamellisert og søt stekeflate utenpå, og saftige og møre inni; varme helt inn til senteret av muskelen, men nesten rå. De kom med en liten ruccolasalat med et par skvetter crème fraîche, samt en liten teskje med en porsjon finstrimlet, pikant soltørket tomat; en blanding med bit. En virkelig god rett. Vi likte også den pent anrettede, lune, toskanske salaten med halvsmeltet mozzarella laget av bøffelmelk, og dressert med en frisk, mild olje. Hyggelig å finne en varm salat på menyen, bakte grønnsaker får jo frem andre, ofte mer sødmefylte, smaker. Grønnsakene var blandet sammen med friske ruccola— og frissésalatblader som ga salaten et friskt element også. Deilig.

Stedet er Soho Kitchen & Lounge. Ikke Soho Bar & Restaurant, med andre ord. Det skal jo være spesielt . Og spesielt er det, rett og slett fordi det i grunnen var spesielt koselig her denne kvelden. Dette er et gjennomdesignet sted, men ikke av den minimalistiske sorten. Her er det varme farger og varm belysning, og det passer jo godt på en sur, bergensk februarkveld.

EN SVÆRT STILLE KVELD. Baren er helt tom og det er bare to andre spisegjester i restauranten. Uvisst av hvilken grunn, for menyen på Soho er faktisk ganske spennende. Til forrett vurderte vi både thai-gravet ørret med mango- og papayasalsa, husets antipastitallerken og foie gras- og kyllingparfaiten med pistasienøtter og syltet rødløk. - Kanskje folk flest ikke er klar over at Soho ligger her i Håkonsgaten, mener den ene av oss, mens vedkommende smaker på det hjemmelagde pestobrødet som ble servert før forrettene. - Eller kanskje folk flest ikke har fått med seg at prisnivået på Soho faktisk ikke er så høyt som det en kanskje forventer.

Rimeligste hovedrett koster 165 kroner og dyreste 215, og da trenger man ikke være erkebergensk millionærarving med adresse Kalfaret for å kunne spise her av og til, selv om det nok hjelper om en vil smake på de aller gjeveste konjakkene på barkartet, for ikke å snakke om Dom Perignon 1990, en av verdens fremste champagner, til 4000 kroner flasken. 4000 kroner her og 4000 kroner der - det blir fort penger av sånt.

Både gjøkalv med fiken, ristet i balsamico og roquefortsmør, hjortemadaljong med puylinser og rødvinsposjert pære samt «kokkens tur på fisketorget» med sitronmascarpone og persillelinguini frister; alt frister, faktisk, men vi bestemte oss, godt hjulpet av den hyggelige servitøren, for kylling og torsk som våre hovedretter.

DEN SKINNSTEKTE torsken lå på en gigantisk porsjon av en fantastisk, friskt signalgrønn erte- og artisjokkpuré. Ja, den smakte faktisk fantastisk. Nydelig, nærmest perfekt saltet og med en rik, fyldig ertesmak som bredte seg ut i munnen sekund for sekund. For en pangstart på middagen. Hvilken ertepuré! Det er altså slik det kjennes ut når noe er smaksrikt . Torsken var svært fast og fin, og den var blitt bakt i ovnen etter å ha vært i stekepannen, med en skive parmaskinke over seg. En relativt liten porsjon fisk, og det var kanskje litt feil i forhold til ertepurén som kom i svære mengder. Det hele føltes mer som ertepuré med torsk, også fordi torsken ikke smakte så optimalt fersk som det en kan ønske seg i disse vintermånedene. Den lyse, thai-inspirerte sausen passet videre ikke så godt til de sterke smakene fra pureen og parmaskinken; uansett var den altfor tynn; uten bunn.

Den ovnsbakte kyllingbrystet falt bedre i smak. Det var surret i pancetta, og var både saftig og smaksrikt. Kyllingen var fylt med en rik blåskimmelost- og spinatblanding, og lå på et speil av en sjysaus med pinjekjerner, terninger av gresskar, og en liten porsjon søtsyltet paprika. En sterk og søt saus til en kylling som, siden den var godt surret i italiensk bacon, også ga fra seg ganske robuste smaker. - Kokken er nok glad i søte ting, mumlet den ene av oss, og spiste opp resten av gresskarterningene. Det hadde kanskje vært godt med noen kontraster?

Vår servitør var årvaken første delen av måltidet, og fylte opp både vann og vinglass uten oppfordring, men etter hvert gikk det noe lenger mellom hver gang vi fikk oppmerksomhet. Så ble også lokalet noe fullere utover kvelden. Kanskje det var vel mye å gjøre for én person?

BRINGEBÆRPANNACOTTAEN var god. En frisk, passe søt og god fløtepudding servert med milde, avlange, italienske ingefærkjeks og bringæbærsaus. Sirens sjokoladedrøm var en sjokoloadefondant servert med bringebærsorbet. Sorbeten var særlig god og søt, men fondanten var ikke så rik på sjokoladesmak som det vi drømte om ved bestilling.

Vinkartet er relativt fyldig, med viner fra mange områder i både Frankrike, Italia og Spania i tillegg til et knippe viner fra de nyere vinlandene. Legg også merke til at Soho har gode tilbud på vin i glass. En god Chablis til 69 kroner glasset er det vel ingenting å si på? Det er imidlertid noe sjenerende at det på vinkartet ikke er spesifisert hvilken produsent som står bak de forskjellige vinene. «Crozes Hermitage» kan være så mangt.

Menyen ga oss forhåpninger som bare til en viss grad ble innfridd. Men Soho er definitivt et sted man bør holde øye med videre. Kamskjellforretten satt som et skudd, og vi merket hva ordet smaksrikt betyr når vi smakte på ertestuingen til torsken. Her finnes åpenbart vilje til å glede med mat og vin, med et noe strammere grep rundt gjennomføringen og med enkelte av komposisjonene vil restauranten kunne bli enda mer interessant.

ILLUSTRASJON: GIUSEPPE MICONI