Gerd Oksnes, nabo til Waardals AS

Gerd Oksnes, nabo til Waardals AS

RUNE CHRISTOPHERSENARNE LUTROKNUT STRAND (foto)

Frykten for hva utslippene fra industriområdet kan føre med seg, har ikke avtatt selv om årene har gått. Vissheten om at en rekke ansatte ved bedriften har dødd av kreft, har skapt angst blant mange av naboene.

De føler seg slett ikke sikre på at de selv er utenfor faresonen.

— Det har slitt enormt på oss å ha fabrikken så tett på oss. I alle disse årene har den ligget der som en gul fare, sier Gerd Oksnes, den nærmeste av naboene.

Huset hun og mannen Odd eier, ligger kloss inntil fabrikkbygningen i Marikoven. Der har de bodd siden 1968.

Ti naboer døde av kreft

Flere av naboene forteller om det de oppfatter som unormalt mange krefttilfeller i området. BT har snakket med en rekke av beboerne for å prøve å få oversikt over omfanget. Opplysninger de har gitt uavhengig av hverandre, tyder på at minst ti av naboene i umiddelbar nærhet til bedriften har dødd av kreft siden 1980.

De aller fleste krefttilfellene stammer fra boligfeltet i Søre Marikoven, som ligger på en høyde over fabrikken. Men alle BT har snakket med understreker at de ikke kan dokumentere at dødsfallene har direkte sammenheng med produksjonen hos Waardals.

Imidlertid kan de fortelle rystende historier om hvordan kreftfremkallende sinkkromat, i form av gult pulver, lekket ut i boligområdet på 70-tallet.

Medisinske eksperter BT har snakket med, påpeker at det kan ta over 30 år fra man blir eksponert for sinkkromat, til man utvikler kreft. Naboene frykter at de fortsatt vil lide for Waardals gamle synder.

Til tross for dette er flere av dem svært tilbakeholdne med å kritisere bedriften.

— Jeg vil ikke stå frem med navn, det blir det bare dævelskap av, sier en mann.

En eldre kvinne innrømmer at hun har bekymret seg mye over helsefaren opp gjennom årene. Men til tross for at hun selv har fått oppleve kreftdøden i den nærmeste familien, er hun ytterst forsiktig med å kritisere Waardals.

— Jeg husker at det var gule spor i snøen fra fabrikken og langt oppover i veien. Ungene lekte oppi dette, til og med inne på fabrikkområdet. Men vi kan jo ikke vite at det er det som har gjort at folk har fått kreft, fastslår hun.

Ønsket ikke oppstyr

En av naboene, Maud Mjømen, sier at enkelte av beboerne ville unngå oppstyr om helseplagene - også enkelte av dem som selv var rammet av kreft.

— Folk reagerer ulikt på sykdom. Noen ville ikke at dette skulle granskes nærmere i det hele tatt. De ville ikke høre snakk om at fabrikken kunne være årsaken, sier Mjømen.

Andre av beboerne er fremdeles rasende på den tidligere bedriftsledelsen. De påpeker at mange av boligene i området hadde brønn helt opp til midten av 80-tallet, og er redde for at giften kan ha forurenset drikkevannet.

Enkelte mener det har vært unormalt mange tilfeller av spontanaborter og barnløshet blant unge kvinner i nabolaget.

— Dette er et følsomt tema. Ikke alle ønsket å lage noe oppstuss, sier Mjømen.

Gerd Oksnes sier naboene har følt seg alene i kampen mot Waardals.

— Det verste var da det kom utslipp fra fabrikken, og vi ikke visste hvor vi skulle henvende oss. Det kom skyer av gul røyk fra taket, og enkelte ganger ble klesvasken som hang til tørk farget gul. Vi ble engstelige og tok inn barna, men vi visste ikke hvem vi skulle kontakte. Det var ingen til å hjelpe oss. Fra fabrikken fikk vi høre at det ikke var noen fare, sier Oksnes.

Fremdeles sikkerhetsslurv

Siden 70-tallet er det gjort mye for å hindre utslipp av sinkkromat fra produksjonsanlegget. Det kommer ikke lenger skyer av gult støv fra ventilasjonsanlegget, og det er lenge siden sjøen ble farget gul fordi stoffet ble spylt på sjøen.

En gjennomgang i arkivene til Statens forurensningstilsyn, Arbeidstilsynet og BT viser likevel at bedriften flere ganger - helt frem til i dag - har fått refs for manglende verneutstyr, helsefarlig støv i produksjonslokalene, og for høye utslipp til omgivelsene.

Det toppet seg da Arbeidstilsynet stengte fabrikken 10. juli i år, på grunn av fare for arbeidernes liv og helse.

Det store spørsmålet mange naboer og tidligere ansatte ved bedriften nå stiller seg, er dette: Når bedriftsledelsen vet at tidligere ansatte hadde skyhøy risiko for å få kreft, hvordan er det mulig at den fremdeles slurver med sikkerheten? Burde den ikke tvert imot vært pinlig nøyaktig med å oppfylle kravene?

Etter 30 års kamp mot fabrikken er Maud Mjømen sliten. Kreftene ebbet ut da naboene tapte en rettssak mot Waardals i 1989. Retten fant det ikke bevist at plagene deres hadde sammenheng med produksjonen ved Waardals.

— Etter rettssaken føltes det som at vi hadde kavet nok. Jeg mente vi hadde gjort det vi kunne, og pakket bort alle papirene. Jeg er sliten av hele fabrikken, sier hun.

Gerd Oksnes vil ikke kaste inn håndkleet riktig ennå.

— Jeg har fremdeles ikke gitt opp håpet om en helseundersøkelse blant naboene. Nå må kommunen komme på banen. Vi forlanger at den tar ansvar. Askøy kommune må bestemme seg for om den fortsatt vil ha en kjemisk fabrikk midt i et boligområde.

NABOSKAP: Gerd og Odd Oksnes' nærmeste nabo er Waardals AS. - Vi er fremdeles engstelige. Denne fabrikken skulle aldri ligget midt i et boligområde, sier de.

BRUTT IDYLL: Boligområdet i Søre Marikoven ligger på en høyde over fabrikken. Minst ti av beboerne i dette området har dødd av kreft siden 1980. Mange av naboene er redde for at årsaken er utslipp av sinkkromat fra Waardals AS.