Lars Sponheim har ingen høy stjerne som partileder — i hvert fall ikke i Venstre. Det har han visst lenge. Da hjelper det lite at han i statsministerens øyne er en verdifull medarbeider. Slik begivenhetene nå utvikler seg i den uberegnelige liberale flokk er det bare én utgang.

Ulvik-bonden avløste Odd Einar Dørum som partileder etter mye spetakkel i 1996. Dørum ville gjerne fortsette, men Sponheim tvang ham så å si til å vike til side, fordi han mente at Venstre var best tjent med nettopp ham - partiets eneste stortingsrepresentant - som leder.

Etter den tid har det gått så som så med viljen og evnen til å være partibygger. Menige venstrefolk har i hvert fall sutret, og tillitsvalgte har revet seg i håret i fortvilelse og jamret over at han ikke har brydd seg like mye om partiet som om den daglige dont i regjeringen. Slik har de i hvert fall opplevd det.

Også ut av Stortinget?

Det er et paradoks at han lenge har hatt påfallende svak støtte i Venstre her vest. Forklaringen er ganske enkel: Sponheim har ikke brukt all verdens tid på å pleie lokalpartier og lokalpolitikere, heller ikke i valgkampene. Partilederens sterke hang til å prioritere næringspolitikk har heller ikke hatt appell hos de liberale mellom fjord og fjell.

Når han nå etter alle solemerker kaster hansken og går av som leder, må han samtidig regne med at sjansene for å bli renominert til Stortinget minker tilsvarende. Året 2005 blir etter alt å dømme Lars Sponheims sorti som rikspolitiker.

Landbruksministeren har nølt med å gi fra seg tøylene i Venstre. Ikke fordi han krampaktig tviholder på makt og posisjon i et parti som hører til dvergene i politikken. Etter åtte slitsomme år som partisjef med en rekke dårlige valgresultater på samvittigheten innser han at det kan være på tide med et skifte.

Ved Kongens bord

Men det er ikke bare å gå fra borde. Partilederen i Venstre skal også sitte ved Kongens bord. Det har Bondevik bestemt, og ingen har protestert. Alle i regjeringsfamilien innser at det er hensiktsmessig, ja, nær sagt nødvendig at lederne deltar i de strategiske beslutningene i den innerste sirkel.

Når Lars Sponheim har bedt om så lang betenkningstid før valgkomiteen får svar, skyldes det at han har vanskelig for å se aktuelle kandidater som arvtaker. Dørum har hatt sine sjanser, til og med to ganger, og er ergo utgått på dato. Parlamentarisk leder Trine Skei Grande kan nok bekle en ministerpost, men har neppe dimensjoner som partileder.

Spinkel ballast

Olaf H. Thommessen fra Oslo har voksende støtte i store deler av Venstre, og kan med tid og stunder vise seg å bli en habil partileder. Men å geleide ham rett inn i regjeringen er et sjansespill som Sponheim ikke uten videre vil anbefale. Med så spinkel politisk ballast som Thommessen har bør han aller først skaffe seg en stortingstaburett.

Men heller ikke det er så enkelt. Som Oslo-mann må han eventuelt skyve Odd Einar Dørum til side ved nominasjonen neste år. Det vil i så fall være en hasardiøs oppgave, både fordi Dørum står sterkt i lokalpartiet og fordi venstremandatet i hovedstaden i høyeste grad ble sikret på grunn av Dørums sterke sosiale engasjement gjennom en årrekke.

Venstre har utvilsomt behov for et lederskifte. Men prisen kan lett bli noen år år uten makt og posisjoner i rikspolitikken.