HANS O. TORGERSEN KJETIL KOLSRUDARILD M. JONASSEN

«Vinningskriminalitet av størrelse hadde i hovedsak vært et fenomen fra Østlandet, så jeg lurte på om utkant-Norge kunne være mer naivt. Jeg hadde ingen planer eller forhåpninger om at det skulle bli et opplegg i Stavanger da jeg reiste dit, men jeg hadde tenkt å holde meg orientert i terrenget».

Slik beskriver David Toska selv sine tanker fra høsten 2003 da han, samboeren og deres nyfødte barn flyttet til det som senere er blitt kjent som dekkleiligheten i Smeaheia i Stavanger. I sin 19 sider lange selvskrevne redegjørelse for ranet hevder Toska at han under en kjøretur tilfeldig kom forbi Norges Banks lokaler i Stavanger sentrum. De neste ukene brukte han på nitid spionasje mot bygningen for å finne en vei inn.

Festning

«Det var deilig å komme seg litt ut fra det intense og uvante familielivet noen timer nå og da. Jeg kjørte litt rundt og begynte å gjøre meg kjent i byen. Jeg tittet litt etter alarmklistremerkene på forskjellige banker for å se hvilke vaktselskaper de brukte. Jeg brukte ikke mye tid på dette, men når jeg først var ute i felt så måtte jeg titte litt. Jeg kunne ikke la være å få øye på Norges Bank sitt bygg i sentrum, men ved første øyekast virket det som en festning», skriver Toska.

Politiet mener Toska medvirket til ranet av Postens brevsenter i oktober 2003. I så fall er Toska rett og slett på flukt når han drar til Stavanger, men dette nevnes ikke med ett ord i forklaringen. I stedet forteller 30-åringen om et liv med bleieskift og «idyll». På nyåret 2004 starter planleggingen for alvor. Flere dager i strekk står Toska og studerte pengetransportene som gikk inn og ut av NOKAS-bygget.

Nydelige vinduer

«Jeg kunne høre at de jobbet med tunge kolli der inne. (...) I tillegg kunne jeg se et trillebord som sto igjen i hallen. Det hadde sikkert vært fullt av kontanter, tenkte jeg. (...) Egentlig ble jeg ikke så mye klokere av det hele, men jeg syntes det var spennende. Da jeg tittet inn i tredje etasje var jeg nærmeste hundre prosent sikker på at det var store penger som ble håndtert der oppe. (...) Ja, der tror jeg jammen det var en dame som kjørte en bunke gjennom tellemaskinen», mimrer Toska.

Etter hvert går det opp for Toska at det er kjelleren, der transportene kjører inn, som er nøkkelen. I tillegg finner han via nabobygget en vei inn i bakgården.

«Jeg hadde hele tiden trodd at kjelleren på NOKAS var uten vinduer, men fra tannlegen fikk jeg øye på en lang rad med nydelige vinduer rett inn i kjelleren på NOKAS. (...) Jeg kunne ikke tro mine egne øyne da jeg tittet inn gjennom vinduene. Bare 10-15 meter inn i lokalet var det en stor hvelvdør. (...) Etter å ha studert vinduene noen minutter ble jeg overbevist om at de var av helt vanlig glass, som man kunne knuse veldig lett. Min feilvurdering av vinduenes beskaffenhet skulle vise seg å bli svært skjebnesvanger», forklarer Toska.

Vurderte tunnel. I flere runder går Toska i skjul i bakgården for å studere rutinene. Der ser han blant annet et kumlukk han finner interessant.

«Kunne det være mulig å grave en tunnel inn i hvelvet derfra? Selv om jeg hadde lest om liknende historier tidligere virket det vanskelig. Slik satt jeg for meg selv og tenkte helt til jeg gikk i seng. Dette var vel mellom 10. og 15. januar», heter det i brevet.

En måned senere legger han den endelige slagplanen og starter det han kaller «sesjonen» — rekruttering av mannskap.

«Konseptet var som følger: En gigantisk gruppe skulle ta kontroll over deler av Stavanger sentrum. (...) Greit nok at en liten gruppe kunne gå inn og ta med seg lite grann til seg selv, men det ville være å misbruke en unik mulighet. Her var det mye større potensial. Jeg ville inn og ta med virkelig mye».

Skjuler mye

Toska sender ut signaler i miljøet om at han trenger folk - og ikke minst utstyr. Selv hevder han at han handlet våpen og materialer for en halv million kroner.

«Jeg har alltid vært flink til å spare penger, og dette så jeg på som en investering som kunne bære store frukter».

Men med vervingskampanjen i gang begynner også ryktene å surre. Politiet er allerede i mars klar over at noe er under planlegging i Rogalands-området, og én uke før ranet er de sikre på at NOKAS er målet. Et vitne hevder for øvrig å ha sett Kjell A. Schumann i Stavanger allerede før jul. Hvis dét stemmer, så forteller kanskje ikke Toska hele sannheten i sin forklaring.

«Tanken med å være så mange var at når politiet kom til åstedet ville de bli sjokkert over hva som møtte dem. Ingen skulle sikte på politiet slik at man ikke provoserte politiet til å skyte. (...) Vi skulle heller ikke ta gisler, vi skulle bare opptre som trafikkpoliti og vinke trafikken videre som om dette bare var en øvelse. Jobben skulle gjøres rent».

Glass-fiasko

Men den såkalte mesterhjernen tar grundig feil. Vinduet i bakgården lar seg slett ikke knuse med slegge. Tvert imot. I ren frustrasjon over det harde glasset begynner Toska å skyte vilt med AG-3 for å komme gjennom. Skytingen overføres direkte på telefon til politiet, og dermed starter kuleregnet.

«Jeg ser det slik at dersom det ikke hadde blitt avfyrt skudd inne i banklokalet, så ville det kanskje heller ikke blitt skuddveksling utenfor», skriver Toska i etterpåklokskapens lys. Likevel står han fast på at selve operasjonen var hans ansvar, og hans alene.

«Jeg var kapteinen om bord på dette prosjektet og jeg ønsket ikke å ha partnere. Jeg ville ha ansatte. Dessverre kan jeg ikke utdype noe mer om rollefordelinger uten at jeg risikerer å rette en pekepinn mot noen som kanskje visste litt mer. Det er bedre for meg at noen uskyldige blir dømt enn at jeg hjelper til med at en skyldig blir dømt».

AFTENPOSTEN/BERGENS TIDENDE