Risøys undersøkelser viser at nest etter sjokket når avviket oppdages, er de fysiske smertene under selve aborten den største påkjenningen.

Ingen av dem som er intervjuet har opplevd å få nok smertestillende. Flere lurer på hvorfor det må gjøre så vondt. Smerten er uten mening, i motsetning til ved en vanlig fødsel.

Sene aborter utføres ved at kvinnen får medikamenter som fører til at fosteret dør. Deretter skjer en dødfødsel.

Det er mange førstegangsfødende i gruppen. For dem er selve aborten ekstra traumatisk.

Avvik blir ofte ikke oppdaget før fosteret er 18 uker. Abortene skjer vanligvis i 19. eller 20. uke, men forskeren har også intervjuet kvinner som har abortert fostere som er over 22 uker gamle. Det betyr at de nærmer seg det stadiet da det er mulig å redde de tidligst fødte.

Kvinner som ser sine små på ultralyd ved 18 ukers alder, får sterke følelsesmessige bindinger til dem. De har også kjent fostrene bevege seg inne i livmoren. Alt dette gjør fosteret til en person for mødrene. De vil ha rede på kjønn, og mange gir dem navn. De kjenner sterk kjærlighet til fosteret, og dette forsterker sorgen og skyldfølelsen i etterkant.

På sykehuset blir de aborterende oppfordret til å holde det døde fosteret, og de får tilbud om bilder. Flere lager album med både ultralydbilder og bilder av den lille døde. Mange tar med fosteret hjem og sørger for begravelse uten å fortelle noen andre enn de aller nærmeste hva som har skjedd. Det heter gjerne at den lille var ikke «liv laga». Ikke en gang presten får beskjed. Dødsannonser med formuleringen «døde i mors liv» kan også forekomme.

Foster med misdannelser kan være ekstra sterkt ønsket. Kan hende er de prøverørsbarn eller et resultat av mange års strev.

For mange av kvinnene i undersøkelsen er dette deres livs tragedie. For andre er det ikke det. Noen familier bærer på genetiske avvik som gjør graviditet svært risikabel i utgangspunktet.

Fra kvinners møter med abortnemnden:

«Hvis de skulle si nei, da vet jeg ikke. Jeg var så livredd for at jeg skulle måtte bære frem barnet når jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle fjerne det.»

«Når vi prøvde å spørre så visste de ikke. Kanskje, kanskje ikke: Uansett så fikk du ikke noe svar der. Du måtte ta dette helt alene.»

«De spurte om jeg virkelig ville det og om jeg skjønte hva det gikk ut på. Jeg svarte ja på begge spørsmålene, så var det ferdig. Det var bare formelt.»

«Jeg ble nesten anbefalt å avbryte svangerskapet mitt, det lå veldig i kortene fra legen. Jeg oppfattet at han mente det var mest fornuftig. Han sa det aldri direkte, men han mente nok det.»