DA JOHN ØDEGÅRD JENSEN vokste opp i Sarpsborg på 1990-tallet, visste han ikke navnet på en eneste homofil mann i hele Norge. De fantes liksom ikke.

— Jeg har alltid visst at jeg var homo. Da jeg skulle flytte sammen med min nye kjæreste Marius, måtte jeg jo komme ut av skapet.

John dro hjem til mamma og pappa i Sarpsborg. De ga ham full støtte. Johns mor skalv da hun prøvde å tenne sigaretten, og svarte:

— «Det er helt greit. Bare du ikke bruker narkotika!» Det har vi ledd mye av i ettertid, sier John.

SAMBOER MARIUS BU er 13 år eldre enn kjæresten. Da han kom ut av skapet var han 26 år, og hatt flere lengre forhold til jenter.

— Jeg har alltid visst at jeg har vært tiltrukket av gutter. De siste jentekjærestene mine visste nok noe om min dragning den veien. Jeg var samboer med en jente i fem år, og det er klart at det var vanskelig å fortelle sannheten. Vi er heldigvis gode venner i dag.

Marius Bu er 52 år, og har hatt flere verv i næringslivet. En arena som ikke alltid er like homsevennlig.

— Jeg var den første synlige homofile i noen miljøer med tunge investorer og sånn. Det har tidvis vært en ensom arena å være på. På et visst nivå i næringslivet er alle dannede, så det gode selskap er politisk korrekte. Men det er ikke det samme som å få tillit, sier Bu.

3
PRIVAT

JOHN ØDEGÅRD JENSEN sier han aldri har opplevd direkte trakassering for sin legning.

— Jeg er både veldig naiv og nærsynt, så det kan være derfor. Vi står ikke og kliner på gaten, heller. Men jeg vet ikke hvorfor vi ikke gjør det, sier John.

Selv om homokampen har kommet langt i Norge, mener han det fremdeles er ting å kjempe for.

— Dessverre ser vi at trakassering og vold er på vei opp igjen på statistikken. Det er fortsatt mye ensomhet blant homofile. Det er fremdeles mye ugjort, sier han.

PARET TRAFF HVERANDRE den siste torsdagen i januar 1994. Store snøfiller faller fra himmelen, John Ødegård Jensen var 18 år, og hadde nettopp flyttet til Oslo. Han gikk av bussen på Solli Plass, og krasjet rett i en mann på gaten.

— Unnskyld, vet du hvor Frognerveien er, spurte John.

Den ukjente mannen fulgte John 300 meter før han inviterte ham med opp i leiligheten. John takket ja.

— Du bør ikke bli med fremmede menn hjem. Jeg kunne vært drapsmann, sa mannen.

— Det er jo utrolig at jeg ikke løp ut, ler John i dag.

— Men jeg ble der i 48 timer. Og siden det har vi stort sett vært sammen.