Slik nasjonalparken virker idag, fungerer den nærmest som et høytliggende landbruksområde, i hovedsak lagt til rette for å glede sau, jegere, turister og fiskere.

Kanskje vi burde snu på det hele, og avsette et skikkelig stort område i den hensikt å bevare den opprinnelige fauna og flora? — Skulle det vært utgangspunktet, måtte vi nok ha satt i verk ganske mange drastiske tiltak.

KANSKJE IKKE SÅ MANGE er oppmerksom på det, men Norge har idag faktisk ikke avsatt ett eneste område med et helhetlig økosystem som inkluderer rovdyr. Istedenfor primært å være til for ville dyr, er våre nasjonalparker definert å skulle dekke mennskenes tarv og ønsker og behov, og der hvor dette kolliderer med hensyn til faunaen, må villdyrene vike.

Status for f.eks. Hardangervidda nasjonalpark idag er at det i prinsipp er et landbruksområde. Naturlige rovdyr som bjørn, ulv og jerv er sterkt uønsket, ikke fordi de er noen direkte fare for mennesker, men fordi de kan klusse til landbruket i parken.

Hvorfor er Norge et slikt merkelig land på dette området? Det er ikke lett å svare på, men sikkert er at vi har vært sær ganske lenge. Nasjonalparktanken kommer fra USA, hvor den første park ble opprettet allerde i 1872. Parkene i USA har idag helt andre grunnprinsipper enn det vi har, og til dels andre enn de som opprinnelig var trukket opp. F.eks. ble en tid såkalte «gode dyr» beskyttet ved at man jaktet på de «slemme» rovdyrene. Sverige opprettet sin første nasjonalpark i 1903, og hadde allerede i 1909 hele 9 parker, og i flere av disse var der ikke en gang tillatt med turisthytter. I Norge ble på samme tid (allerede i 1902) de første forslag fremmet om opprettelse av parker, men det skulle gå helt til 1962 før den første kom.

Det er karakteristisk for reglene for norske parker at hensynet til opprinnelig, tradisjonell landbruksaktivitet, inkludert jakt, på en forbilledlig måte er ivaretatt og vernet i de fleste norske parker. Særlig interessene til dem som har glede av å skyte dyr, er godt vernet, og danner i en del tilfeller hovedgrunnlaget for parkene, slik som tilfellet er i forhold til rein på Hardangervidden. Rettighetene til andre deler av faunaen, særlig de «slemme» dyrene, er derimot ikke gitt plass i det hele tatt - noe sted. Tvert imot, de er stort sett overhodet ikke velkommen. Og andre dyr igjen, som kan være sterkt truet, som sneugle, fjellrev og kongeørn, de har myndighetene stort sett ikke brydd seg om i det hele tatt.

Forholdet er således at inn på Hardangervidden slippes hver sommersesong ganske mange tusen sau. De eksakte tall er svært vanskelig å finne frem til, men sikkert er at det om sommeren er langt flere sau enn villrein. Det er selvsagt at dette påvirker reinens beiteforhold negativt, men det har vært påfallende lite diskutert. Sau er også hovedargumentet for at rovdyr er bannlyst på vidden.

Inne i parken er der 100 til 150 km kjørbar vei (alt etter hvordan dette defineres). Snescootere kjører over vidden vinterstid, og i tiden omkring høstjakten kommer traktorer, firehjulstrekkere og sjøflyene. Mange jegere bærer jo ikke byttet tilbake til bygds selv, slik som i gamle dager.

Man har fokusert mye på trafikken på Rv. 7 over vidden, og til og med syklistene på rallarveien, men tiden burde nå være inne for å stille en del helt andre og langt viktigere spørsmål. Imidlertid har altså en del spesielle holdninger gjort villmarks- og villdyrsdiskusjonene meget rotete her til lands.

DEN ENE ÅRSAK ER DET SYN at når et rovdyr dreper og spiser et bytte som er villdyr, så er det igrunnen helt greit. Men hvis rovdyret tar et landbruksdyr, da er det bestilask, grusomt, morderisk og det som verre er. Man (og dette inkluderer til og med etikkutvalget i departementet) graderer således lidelse og kritikkverdighet slik at det er svært synd på sau som dør, men ikke noe synd på elgkalver. Det er klart at dette fører diskusjonen helt på villspor.

For det andre synes det akseptabelt at ca. 100.000 sau dør av ikke-rovdyrsrelaterte årsaker på sommerbeite. Det er kort og godt helt greit, og en del av spillet, og er noe som praktisk talt ingen vil diskutere, og spesielt ikke hvilke lidelser som disse saktedødende dyr påføres. Når man vet at de norske ulvene siste år la ned 700 sau, ser man i et glimt at rovdyrdiskusjonen er ganske av hengslene her til lands.

For det tredje, noen ivrige lobbyister må ha lurt myndighetene til å tro at balanse i naturen er avhengig av at vi skyter dyr. Med andre ord, at jegerne er de virkelige naturbevarere. - Det er jo mildt sagt svært langt fra sannheten, særlig når man vet at de dyr vi snakker om er mange millioner år gamle arter, som har utviklet seg sammen hele tiden. Det er tilbake til et primitivt syn om «de slemme» og «de gode» dyrene. Det er jo en begredelig situasjon å måtte konstatere at man i kongeriket har betalt ut skuddpremie for i alt 24.000 eksemplarer av våre 4 store rovdyr, de samme dyrene som vi nå av internasjonale avtaler er forpliktet til å ta spesielt vare på.

Og dette primitive natursynet lever i beste velgående, men nå i en ganske mye mer uappetittlig utgave. Det er et innspill som nå er i ferd med å manifestere seg, som går ut på at de store rovdyr faktisk er hjertelig velkommen, de - forutsatt at man får lov til å drepe dem som rekreasjon! Slipp inn ulv og gaupe, men la oss få skyte dem, det synes å bli en av bærebjelkene i den fremtidige forvaltningen. Jeg vet ikke om det kan bli mye kvalmere.

Etter mitt syn er tiden overmoden for å se på hele problemkomplekset fullstendig på nytt, og forsøke å snu på det hele, og si vi ønsker ihvertfall en skikkelig nasjonalpark - med rovdyr - slik som man har ellers i verden, og så regulere det hele ut fra dette.

Kanskje vi da bare burde innse at sau ikke har noe naturlig plass i fjellets økosystem?

Kanskje vi ikke lenger skal bare godta destruktive aktiviteter som begrunnes med at «slik har vi gjort det i alle år»? Kanskje jegerne burde holde seg på skytebaner, og la noen villmarker få være i fred? Spesielt burde ikke dyr i nasjonalparkene tillates å bli skutt.

Og for å være helt kjettersk, kanskje selv turistforeningen burde holde seg litt tilbake, slik at den opprinnelige fauna kunne få litt fred? Kanskje folk burde oppfordres til å følge stiene og kvisteløypene, slik at dyrene kunne vite at der var litt fredelige områder innimellom?

I TILFELLE VI ØNSKER å opprette en ekte nasjonapark, peker Hardangerviddeområdet seg ut som et av de mer aktuelle områdene, selv om arbeidet med å få det til å fungere ville måtte ta svært lang tid. Vidden er nylig definert av NINA som egnet for alle våre 4 store rovdyr. Der kan man bygge på et eksisterende område, det er stort, der er rikelig med byttedyr for både rovdyr og åtselspisere. Faktisk kunne Hardangervidden bli en fantastisk flott og spennende park.

Og hvem skulle den være til for? Jo, den burde defineres i hovedsak å være til for å verne dyrene og plantene i området, og utformes deretter. Et relevant spørsmål i forbindelse med begrunnelse for en nasjonalpark av denne kategori er nemlig: Hva har vi å overlevere til de kommende generasjoner - om hundreder av år? Skal det bare være halv- og helsiviliserte områder alt sammen? Stort sett uten noen av de «slemme» rovdyrene?

Det er klart at skal man oppnå de mål som her er skissert, må det skje gradvis. Man bør sette opp en langsiktig plan for utfasing av sauedrift på vidden; utfasing av jakt; innpasning av bjørn, jerv og ulv; gradvis strengere regulering av fotturisme; la veiene gro til.Prinsippet må være at her skal naturen råde. Biologisk produksjon må forbli i naturen der oppe, og tilfalle dyrene som hører til i området.

— Det hadde blitt noe til nasjonalpark, det.

Harald Kryvi

ØNSKET: Kronikkforfatteren ønsker ulven og andre rovdyr velkommen til nasjonalparken. (Foto: Helge Sunde)