MANGE NORDMENN mente etter krigen at barna måtte tas fra mødrene og sendes til Tyskland. Krigsbarna ble vurdert som en trussel; frykten var at de tyske genene i tyskerbarna «når som helst kunne bryte ut» og danne «en tysk femtekolonne» i det norske folket.

I motsetning til mange andre land, ville Norge deportere krigsbarna. Også helt andre verdensdeler var aktuelle: i 1945 fikk Sosialdepartementet besøk av australske myndigheter. Australia trengte folk, Norge trengte ikke tyskerbarna; i møte med australienerne tilbød norske myndigheter dem å få overta rundt 9000 norsk-tyske krigsbarn.

— Australienerne tok tilbudet til etterretning, så vidt jeg har oppfattet. De egentlige forhandlingene begynte da ekspedisjonssjef Alf Frydenberg i Sosialdepartementet kom med tilbudet, sier historiker Kåre Olsen.

DEN AUSTRALSKE delegasjonen besøkte til og med det tidligere Lebensborn-hjemmet Godthaab. Der kunne de selv ta en titt på og vurdere 150 av krigsbarna de forhandlet om. Formannen i Krigsbarnutvalget deltok også i planene.

Norske myndigheter begrunnet forhandlingene med at de sterke antityske holdningene gjorde at barna ville få det bedre i Australia. De små skulle undersøkes, fysisk og psykisk, og mødrene skulle gi sitt samtykke. Det er i dag usikkert hvorfor forhandlingene strandet.