Torsdag kommer diskrimineringen av krigsbarna opp for retten i Strasbourg.

Sosialminister Sven Oftedal (Ap) var en av dem som i 1945 stilte seg bak tanken om å deportere de såkalte tyskerungene.

Australia takket høflig nei, og planene ble aldri satt ut i livet. Men det offentlige Norges påstander om at barna var «åndssvake», og at de hadde «tyske gener» som kunne gjøre dem til farlige femtekolonister, fikk konsekvenser.

Torsdag må staten svare for det som ble sagt og gjort, foran 17 dommere i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Motpart er 158 kvinner og menn i 60-årene. Alle ble født under eller like etter annen verdenskrig, og hadde norsk mor og tysk far.

De mener seg utsatt for «et sammenhengende overgrep som har pågått helt frem til i dag» — også gjennom lover og regler som har rammet dem - og krever mellom 500.000 og to millioner kroner hver i erstatning.

Også Sverige eller Tyskland

Til sammen ble det født mellom 10.000 og 12.000 krigsbarn i Norge. Mange greide seg godt, men ikke alle. Noen havnet på barnehjem, andre ble sendt på spesialskoler eller adoptert vekk. Mange ble plaget og mobbet av naboer og sambygdinger.

Erstatningskravene støtter seg mye på det eneste store forskningsarbeidet som er gjort på feltet: «Krigsbarnprosjektet», som pågikk fra 1999-2004, med finansiering fra Norges forskningsråd.

Der feller historikeren Lars Borgersrud en hard dom over den norske staten:

  • Myndighetene ville helst deportere barna, av flere grunner: Noen mente de hørte hjemme i Tyskland, andre at de var «åndssvake» og burde på institusjon, eller at de uansett ville få det for vanskelig i Norge.
  • Australia fikk tilbud om å ta imot 9000 barn. Også Tyskland og Sverige ble vurdert som mottakerland, uten at det lot seg gjøre å sende barna dit heller.
  • Loven om barnetrygd - og noen andre lover som skulle sikre barns retter - ble utformet slik at mange krigsbarn falt utenfor.

Fikk ikke barnetrygd

Bare forsørgere hadde rett til barnetrygd. Mange av de unge alenemødrene var ikke i stand til dette, men måtte plassere ungen hos fosterforeldre, besteforeldre eller andre slektninger. Da falt også barnetrygden bort.

Kvinner som var gift med tyskere ble fratatt det norske statsborgerskapet, selv om de bodde i Norge, og mistet også retten til barnetrygd. Norge sørget heller ikke for at tyske fedre ble krevd for barnebidrag, slik loven tilsa, og slik det ble gjort med fedre fra flere andre land.

— Dette var stort sett tilsiktede effekter fra myndighetenes side. Det var en klar oppfatning både i Sosialdepartementet og i Justisdepartementet at disse barna egentlig hørte hjemme i Tyskland, ikke i Norge, sier Borgersrud, som har doktorgrad i historie og er forsker ved Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo.

«Asociale psykopater»

Rapporten «Krigsbarns levekår» fra Statistisk sentralbyrå påviser høyere dødelighet, lavere utdanning, lavere lønn, og flere selvmord blant krigsbarna enn blant jevnaldrende.

Advokaten til de 158 saksøkerne, Randi Spydevold Hagen, mener staten også bidro, ved å nøre opp under lumre holdninger.

Direktøren ved Gaustad sykehus, Ørnulf Ødegård, fikk sommeren 1945 i oppdrag av regjeringens «Krigsbarnutvalg» å vurdere barna og mødrene. Han mente å vite at det «har vært uforholdsmessig mange svakt begavede, og også en del asociale psykopater - delvis endog likefrem sinnssyke» blant mødrene.

Dette ville også virke inn på barna, ifølge den respekterte psykiateren. Han anslo at «om lag 2500 av de 9000 barn har arvet sjelelige defekter (særlig åndssvakhet)».

På jakt etter arbeidskraft

Ideen om å sende barna til andre siden av jordkloden dukket opp da en australsk delegasjon var på besøk i Norge i november 1945. De var på utkikk etter arbeidskraft. Delegasjonen ble kalt inn til møter i norsk UD, der tilbudet om 9000 småbarn ble fremsatt. Australierne var ikke interessert.

Da Krigsbarnutvalget samme måned la frem sine konklusjoner, var det klart at heller ingen andre land ville ha barna. Utvalget gikk inn for at ungene måtte få bli i Norge, og presiserte også at «en del av mødrene er fysisk og psykisk velutrustet».

— Det er ikke mulig å vite om barna faktisk ville blitt sendt ut av landet, dersom noen ville tatt imot dem. Det vi vet, er at tilbudet ble gitt av ansvarlige norske myndigheter, sier historiker Borgersrud.

Har tapt i norsk rett

Det er svært sjelden at Storkammeret ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har oppe norske saker til muntlig høring, med alle de 17 dommerne til stede. Det skal bare skje ved særlig viktige eller vanskelige saker.

Syv av de 158 saksøkerne har tidligere tapt både i byretten og i lagmannsretten. Dommerne mente sakene var foreldet.

Det vil også være statens hovedbudskap i Strasbourg torsdag. Foreldelsesfristen gikk ut i 1985, 20 år etter at den yngste saksøkeren ble myndig, mener advokat Therese Steen hos Regjeringsadvokaten.

Og: De 151 andre saksøkerne må avvises fordi de ikke har prøvd sakene sine i norske domstoler først.

Staten innrømmer heller ikke at krigsbarna ble diskriminert. Advokat Steen er sterkt uenig i forsker Borgersruds konklusjoner.

— Flere lover ble tvert imot utformet slik at krigsbarna ikke skulle falle mellom to stoler. Regjering og storting var opptatt av at nettopp krigsbarna skulle få beskyttelse. Det går klart frem av forarbeidene til lovene, sier Steen.

Hun nekter ikke for at det både ble sagt og gjort ting som gikk hardt utover krigsbarna i årene etter krigen. Men dette var overgrep fra enkeltpersoner, som staten ikke kan lastes for, mener advokat Steen.