— Det var her i Norge vi ble kjent. Vi hadde aldri snakket sammen før vi kom hit, sier kurdiske Mohammed Ibrahim.

Han trygler Utlendingsnemnda om å omgjøre utvisningsvedtaket. Nemnda har ennå ikke behandlet anken hans.

— Min sønn har ingen fremtid hvis vi kastes ut av Norge. Han vil aldri kunne gå på skole eller skaffe seg arbeid. I Irak er det ingen som kan tegnspråk, selv ikke vår nærmeste familie.

Hjemmelaget språk

Mohammed og Alind kom til Norge sommeren 1999. Inntil da hadde far og sønn kommunisert utelukkende ved hjelp av noen få hjemmelagde tegn.

— Han klarte å gi uttrykk for at han var sulten eller tørst, utover det hadde jeg ingen muligheter til å forstå ham.

På grunn av handikappet kunne Alind ikke begynne på skolen sammen med andre barn. Det fantes ingen undervisningstilbud for døve i Nord-Irak.

— Jeg innså at min sønn aldri ville få et meningsfullt liv i Irak. Eneste alternativ var å rømme til Europa.

Mohammeds kone og fem andre barn ble igjen i Irak. Etter et kort opphold i Sverige, flyttet far og sønn til Bergen. Mens UDI behandlet asylsøknaden begynte Alind ved Hunstad skole.

— Både jeg og han fikk undervisning i tegnspråk. Selv om vi fortsatt har mye å lære, er tilværelsen vår hundre ganger bedre enn i Irak. Alind kan fortelle hva han føler og tenker, ikke bare peke på skrittet når han vil på do. Takket være tegnspråket er vi blitt kjent med hverandre.

Ingen betydning

Utlendingsdirektoratet har lagt seg på en knallhard linje overfor kurdere fra Nord-Irak. Området regnes som trygt å vende tilbake til, derfor avslås så godt som alle søknader om politisk asyl.

Da direktoratet avslo Mohammed Ibrahims søknad sommeren 2000, la de vekt på at far og sønn tidligere hadde søkt asyl i Sverige under annen identitet. Mohammed ble derfor kun innvilget et års midlertidig arbeids- og oppholdstillatelse. Den 12. mars i år besluttet UDI at Mohammed ikke hadde krav på utvidet oppholdstillatelse. I vedtaket heter det:

«Direktoratet har i sin vurdering lagt vekt på opplysninger og dokumentasjon vedrørende søkerens barns helsetilstand. Vi viser til at barnets plager ikke er av en slik art at disse gir grunnlag for en tillatelse, og at det ikke kan legges vekt på at Norge kan tilby en bedre skole - eller utviklingsmessige forhold enn i hjemlandet.»

Landsbyidiot

— UDI kan umulig forstå betydningen av å sende en døv gutt tilbake til Irak. Det sier Sissel Grønlie, sjefpsykolog ved Vestlandet kompetansesenter. Sammen med lærere ved Hunstad skole har hun engasjert seg i Alinds kamp for å få permanent oppholdstillatelse i Norge.

— Hvis ikke denne gutten får opphold på humanitært grunnlag, forstår jeg ikke hvem som har krav på det. Han var språkløs da han kom, men har nå lært seg norsk tegnspråk. Sender vi ham hjem, fratar vi ham samtidig evnen til å kommunisere.

Psykologen mener Norge er forpliktet til å tilby funksjonshemmede barn skolegang og utdannelse, hvis de ikke kan få dette i hjemlandet.

— Etter min mening vil det være et brudd på menneskerettighetene å utvise Alind. Det er en intelligent, døv gutt, som har hatt en rivende utvikling etter at han kom til Bergen. Han har ikke nubbesjans til å klare seg på skolen i Irak. Der vil han bare ende opp som landsbyidiot, sier Grønlie.

KUN NORSKE TEGN: Mohammed Ibrahim og sønnen Alind (12) kommuniserer ved hjelp av norsk tegnspråk. Det er det eneste språket den døvstumme gutten behersker. UDI mener likevel at far og sønn bør sendes hjem til Irak.
FOTO: NICKE JOHANSSON