Dette er den fjerde artikkelen i en serie om UDI-skandalen. Den første sto i BT 15/8.

Choman Karim Najim har en datter, har vært ni år i Norge, jobbet og betalt skatt. UDI mener dette ikke er god nok tilknytning til Norge. Nå går Choman, og ca. 100 andre som har status som MUF-ere (midlertidig opphold uten rett til familiegjenforening), til søksmål mot staten for å få bli.

_Les også:

La kurderne bli_

Utslitt

Men han er ikke helt sikker. Ni år i Norge på midlertidige papirer begynner å ta på. 32-åringen er utslitt, og begynner å tvile på at noe som helst vil hjelpe.

— Jeg er usikker på dette søksmålet. Jeg frykter konsekvensene, at UDI blir forbanna på oss, at det blir enda vanskeligere for oss. Men jeg har lyst til å prøve. Søksmålet kan gi oss mer oppmerksomhet. Men hjelper det? Det har gått så mye prestisje i saken at de kanskje ikke vil snu, sier han.

Har fått avslag

Choman tilhører en gruppe på om lag 200 kurdere som i 2005 fikk innvilget oppholdstillatelse av UDI på grunn av sterke menneskelige hensyn. Senere viste det seg at UDI hadde tolket de politiske signalene feil, og den såkalte UDI-skandalen var et faktum. De 200 kurderne fikk derfor stilt sine saker i bero, men de fleste er for tiden under ny behandling. Om lag 80 av de ferdigbehandlede sakene har til nå gitt avslag.

Choman har også fått avslag fra UDI, og de ønsker å sende ham hjem til Nord-Irak. Han har anket avgjørelsen til Utlendingsnemnda (UNE), som er ankeorgan for dem som har fått avslag i UDI

De om lag 100 kurderne som nå forbereder sak er bosatt i Bergen, Trondheim, Oslo og andre steder rundt om i landet. De får hjelp av organisasjonen Selvhjelp for Innvandrere og Flyktninger (SEIF) til søksmålet.

SEIF mener sterke menneskelige hensyn, og lang tilknytning til Norge, tilsier at de må få bli. SEIF ønsker også å prøve saken opp mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Føler avmakt

Choman jobber i dag på lageret til Bama i Arna. Han forteller at han har gått på skole og jobbet siden han kom hit. Han har betalt skatt, og mener selv han har vært svært nøye på å gjøre alt riktig. Han føler stor avmakt for det som skjer med kurderne nå, og er tydelig frustrert.

— Jeg føler meg som en slave. Norske politikere og UDI bryr seg ikke om virkningene av sine egne beslutninger. De bryr seg ikke om oss, at vi har familie, døtre, sønner, et helt liv her.

Choman mener hele MUF-prosessen er dypt urettferdig.

— De siste månedene har jeg hatt problemer med å sove. Det går ut over helsen, jeg begynner å bli veldig, veldig sliten. Tenker mye på datteren min, hvordan skal jeg kunne reise fra henne? Hvordan mener UDI jeg skal ha mulighet til å være far for henne fra Nord-Irak? Hvordan skal hun kunne kjenne meg da?

_**Les også dagens leder:

La kurderne bli**_

Levde i frykt

Det er 13 år siden Choman dro fra Suleymania, i kurdiske Nord-Irak. Det var 1995, bare fire år etter den første Golfkrigen, og Saddam Hussein hadde igjen tatt kontroll over de kurdiske områdene med svært brutal styrke. Choman var bare 19 år.

— Jeg var ung, og jeg orket ikke tenke på å leve sånn hele livet. Mor og far protesterte kraftig, de mente jeg var alt for ung til å dra. Men det var absolutt ingenting for meg å gjøre der. Saddam hadde tatt livet av tusenvis av mine landsmenn. Det var arabisk politi over alt, det var livsfarlig å gjøre noe som de kunne ta deg på. Det går ikke an å leve sånn.

Choman gikk over fjellene til Iran sammen med en del andre kurdere.

— Det var veldig farlig, vi var redd for å bli tatt eller overfalt, forteller han.

- Negativt hele veien

Choman brukte tre år på å finne seg et trygt sted. Han kom til Norge i juni 1999. Han dro til Bergen, gikk rett på politistasjonen, og ble sendt til tre forskjellige mottak før han fikk midlertidig oppholdstillatelse. Choman husker at han var optimist den gangen.

— Men det har vært negativt. Negativt, hele veien, mener han.

Choman har ikke sett familien på 13 år. I 2004 planla han sitt første besøk, og dro av gårde. Men dette var bare ett år etter USAs invasjon i Irak, og Choman måtte snu i Damaskus, Syria.

— Jeg har ingen kontakt med familien. Noen ganger snakker jeg med mamma på telefon. Men det er alt.

Sov i bilen

Så kom UDI-skandalen. Etter seks år i Norge mistet Choman retten til å jobbe, og måtte søke på nytt. Choman fikk store problemer. Han forteller at politiet mente han ikke trengte å søke ny MUF-status, fordi han hadde en datter her og dermed tilknytning til Norge. Men Choman fant ut at dette ikke var nok for UDI, og søkte likevel.

Da fikk han avslag, med beskjed om at han var for sent ute.

— Så da sto jeg uten tillatelser, uten dokumenter, uten jobb, uten penger til mat, til noe som helst. Jeg sov i bilen, dusjet hos kamerater, hadde ikke noe hjem. Det verste var at de lo av meg, jeg gikk på politihuset og ba om å få sove i en av cellene der, men de sa jeg bare kunne gå og sove på gaten. Du kan ikke forestille deg det.

Først etter et par uker på gaten fikk Choman fornyet oppholdstillatelsen sin.

- Jeg er ingen maskin

MUF-statusen har gjort at Choman befinner seg midt i et byråkratisk ingenmannsland.

— Nå har jeg ikke rett på noen ting. Jeg får ikke kommunal bolig. Jeg har ikke muligheter for å låne penger til egen bolig, fordi ingen banker vil låne til oss. Jeg har heller ingen rett til ferie, fordi jeg ikke får utreisedokumenter. Uansett hvor jeg snur meg, slår jeg hodet i veggen, sier Choman.

— Jeg ingen maskin, jeg er et menneske.

Utlendingsnemnda har fått anken på avslaget fra Choman. Men ankebehandlingen kan ta nesten ett år. Det betyr at Choman må vente svært lenge før han får avklart livssituasjonen sin.

— Jeg håper jeg kan leve som alle de andre menneskene som går der ute på gaten. Det har gått så mange år, hvordan er dette egentlig mulig? Så mange år har gått tapt for oss.

PÅ JOBB: Choman Karim Najim jobber på Bamas lager i Arna. Han har inntekt og betaler skatt. Men kan ikke planlegge noe som helst, så lenge statusen ikke er avklart. - Tror ikke norske myndigheter at vi har et liv, spør Choman.
Bjørn Erik Larsen