Du stanger hodet i veggen. Du har prøvd alt. Likevel: Tenåringen nekter å gjøre som du sier. Hva nå? Skal du be om hjelp? I så fall: Hvor?

Advarer mot «bokforeldre»

— Et skikkelig rådgivningstilbud til foreldre mangler. Et sted hvor man kan få hjelp uten at situasjonen er akutt, sier Turid Suzanne Berg-Nielsen ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim. Førsteamanuensisen har barneoppdragelse som ett av sine spesialfelt.

For foreldre er det ofte smertefullt og skambetont å be om en håndsrekning. Vi vet jo selv best hvordan vi skal få skikk på barna våre!

— Oppdragelse oppfattes som noe privat. Nåde dem som våger å gi oss tips om hva som kan gjøres bedre. Vi har ingen kultur for å dele våre erfaringer. Det er synd, mener Berg-Nielsen.

Hun er skeptisk til «bokforeldre», som leter etter den magiske foreldreformelen i bokhandlerhyllene.

— Kvaliteten på slik litteratur kan være varierende.

Tørster etter kunnskap

Psykologiprofessor Frode Thuen er enig med Berg-Nielsen: Rådgivningstilbudet til foreldre er magert.

— Det finnes gode tilbud til tenåringer med atferdsvansker. Men dette er brannslokking. Familierådgivningskontor kan brukes mer offensivt, sier han.

Når Thuen holder foredrag, kommer spørsmålene. «Ungen min hører ikke på meg. Hva skal jeg gjøre?»

— Jeg merker en voldsom kunnskapstørste. Det er et tydelig informasjonsbehov blant foreldre.

Han forstår at det kan være tungt å be om hjelp til barneoppdragelsen.

— Men egentlig er det et tegn på at man mestrer foreldrerollen. At man er ansvarlig, konkluderer professoren.