Jeg satt på fars fang og tviholdt rundt halsen hans den kvelden. Klarte ikke å rive meg løs; kjente den gode duften av såpe og etterbarberingsvann, av noe spennende, noe usikkert — men samtidig trygt og kjærlig. Far skulle møte verden på de store hav og var mønstret på som maskinmester.

Nå satt vi i salongen: mor, tanter og onkler, for å ta avskjed før avreise til Reykjavik og New York, der Bergensrederiet Eilert Lunds SS «Torny» ventet på mannskapsforsterkninger. Det var lørdag 6. april 1940, og det var siste gang jeg så min far. Han ble torpedert og døde av påkjenningene en midtvintersdag i Atlanteren. Da jeg tok farvel var jeg snaut syv år.

Tre dager senere kom krigen til Bergen. Mange av oss ble fanget i grep vi aldri helt ble fri fra. I de kaotiske vårukene i 1940 ble mange evakuert hit og dit, uten mål og mening, og i hvert fall uten plan.

Selv havnet jeg på Hylkje, Storhaugen, Søreide og Voss inntil mor fikk plassert meg hos et elskelig eldre ektepar i Aurland i Sogn på tampen av krigsårene. En lang og komplisert reise unna byen, og måltidene var heller beskjedne og lite å bli feit av. Maten var likevel ikke det viktigste der. Det var ensomheten og fraværet.

Krigsårenes kalde samfunn lå som en mental sperre rundt barn og unges virkelyst. Ikke slik at vi led av mangel på mat og klær fra dag til dag. De voksne var flinke til å «finne på» menyer, og i tillegg kom svenskesuppen til god hjelp. Det var vel også næring i tranen som ble tvunget i oss inne i klasserommene, selv om stanken lå tett rundt i korridorer og rom dagen lang.

Det var vel også næring i tranen som ble tvunget i oss inne i klasserommene

Nei, det var ikke først og fremst mangel på materielle goder som slet i unge sinn og kropper, selv om omigjen-lappede bukser og fiskeskinnsklogger på beina ikke akkurat var det varmeste å iføre seg en vindfull vinterdag gjennom sentrumsgatene. Det som sved og led mest i barnesinn, var utryggheten i et samfunn dominert av kriseløsninger, fryktsomme foreldre, trampende okkupasjonssoldater og innestengte barneaktiviteter.

I 1942 ble det innført to måneders brenselsferie i Bergen. Skolene ble stengt, og elevene fikk ikke lov til å motta undervisning eller leksehjelp fra lærerne. Frøken Stoermann-Næss - min klasseforstander - trosset påbudet og inviterte til skole i sine sparsommelige stuer i Fosswinckels gate. Der benket vi oss puljevis tre dager i uken med uttrykkelig beskjed om å lure oss inn og ut fra det improviserte skolerommet.

Ingen måtte se oss, og det gjaldt spesielt nazister med ondskap i blikket. Dessuten måtte vi være stille som mus i timen, så ingen naboer ble oppmerksomme på våre skumle veier til kunnskapens tre. Skumle ja, jeg husker Terje'n på lusa tråv i klaprende treklogger langs Nygårdshøyden med bøker innpakket i avispapir. Han drillet en eldre nazidame for å nå usett frem til hjemmet i Murhjørnet i ytre del av Strandgaten. Han var dagens helt.

Jeg var også sentrumsgutt og bodde i fjerde etasje sammen med min mor i en relativt nyoppført boligblokk i St. Jørgens gate, en parallellgate til Kong Oscars gate. Jeg var nøkkelbarn ti år før begrepet ble allment kjent og brukt. Det var en ensom tilværelse, særlig når alenetimene om ettermiddagen ble forstyrret av flyalarmer og kjellerflukt titt og ofte. Da føltes ventetiden på min mor, som jobbet i en forretning i Strandgaten, tung og til tider skremmende. Lekselesing fikk ikke førsteprioritet, det må jeg medgi.

«Hvis du roper de stygge ordene om Quisling, skal jeg få arrestert din mor, og da har du verken mor eller far lenger.»

I gaten var der to trikotasjefabrikker og ellers bygårder som huset både borgerskap og arbeiderklasse. Det inkluderte også nazister og nazisympatisører. Dem holdt vi oss unna, så langt det lot seg gjøre. Men en dag knep en profilert dame meg i kinnet, trakk meg inn i gangen og sa: «Hvis du roper de stygge ordene om Quisling, skal jeg få arrestert din mor, og da har du verken mor eller far lenger.» Hun bodde to etasjer under oss, og var gift med en gråkledt politimann som senere ble gestapist østpå.

I nabohuset bodde det ytterligere to nazipolitimenn som vi barn var redde for og holdt oss langt unna. Men verst av de farlige var likevel «Rullestolmannen» som opererte midt i byens sentrum, helst ved kinotid, med utgangspunkt rundt Logen. Hans modus operandi var enkel og grei - og uhyre farlig.

Han spilte på uførhet. Med sår stemme fortalte han sin sykdomshistorie, og forsøkte å smiske seg inn hos gutter og jenter på tolv-tretten år og frittet dem ut om forhold hjemme som kunne være av interesse for fienden. Jeg ble selv utsatt for ham og ble i ettertid konfrontert med begrepet angiveri. Det var nemlig det han var, angiver, og han hadde funnet et marked blant de yngste i bergensgatene.

Vi barn var utsatt for mange formaninger fra foreldre, slekt og naboer som ville oss vel. «Ikke fraterniser med fienden» var påbudet fra de voksne, om vi nå hadde forstått ordet. Det var nok denne advarselen som lå kameraten min Ørnulf og meg sterkt i bevisstheten, da vi på vei til Nygård skole en morgentime støtte på to tyske offiserer som ville innynde seg med to sjokoladeplater.

Skjønt, snille tyskere? Nei, den kombinasjonen eksisterte ikke i vårt vokabular.

Ja, kanskje de simpelthen ville være snille. Skjønt, snille tyskere? Nei, den kombinasjonen eksisterte ikke i vårt vokabular. Derfor strammet vi oss ubegripelig sterkt opp da vi løp fra fristelsene i sølvpapir som ble liggende tilbake i rennesteinen i Kaigaten. Det holdt imidlertid hardt å være så standhaftig i vår ungdommelige motstandskamp.

Apropos motstandskamp: Blomster, nisseluer og binders hørte til de «våpen» som også vi barn kunne ta i bruk en periode i de første krigsårene. Kong Haakon, selve symbolet på norsk motstand, hadde fødselsdag 3. august, og i 1942 fylte han 70 år.

Iført blomst i kragen demonstrerte mor og jeg i Veiten sammen med en bølgende mengde patrioter som alle ble utsatt for tyskernes razzier. Resultatet var at mor ble tatt inn til forhør i Gestapo-huset. Det var lange ventetimer før hun ble sluppet ut sent på kvelden. Blomsterpynt på kragen var ikke lenger aktuelt!

En opplevelse jeg aldri vil glemme, er eksplosjonsulykken på Vågen 20. april 1944 og flukten vi skolebarn foretok ned til tilfluktsrommet i underetasjen. Smellet inntraff like etter at skoledagen var begynt, og nå satt vi der i mørket, paralysert og skremte, og var totalt uvitende om vår egen skjebne - og våre foreldres. Det var en mørk stillhet, kun avbrutt av vonde hikst.

Det var en mørk stillhet, kun avbrutt av vonde hikst.

Men det jeg husker best av alt, er lærernes omsorg, trøst og hjelp. Og aldri vil jeg glemme da min mor kom meg i møte i Byparken. Hun hadde vært forsinket på jobb i forretningen den dagen. Det reddet livet hennes. Kontorpulten var smadret av en stor bolt fra det eksploderte skipet som lå fortøyd langs Festningskaien.

Krigens brutalitet kom skremmende nær også senere med det grusomme flyraidet som drepte så mange barn på Holen skole i Laksevåg, og senere da Nøstet ble bombet.

Les også:

Jeg fant nylig en syvende sans fra siste krigsår. Flere begivenhetsløse dager åpenbart, for der er mange blanke ark. Når det står noe, dreier det seg om mat. Om hva vi spiste til middag — salt sild og saftsuppe var åpenbart det hyppigste, ifølge mine krisenotater.

Men en dag hadde vi fått tak i et rødt rasjoneringsmerke som ga tillatelse til et halvt hvitt brød! Brødet ble vernet om som en gullbeholdning. «Og kremen får vi tegne», sa min tante når hun inviterte til middagsbesøk ute i Munkebotn, og vi lo for ørtende gang når hun serverte desserten og vitsen.

«Ankomst og avreise» skrev Arthur Koestler, og boktittelen forbinder jeg fortsatt med jernbanestasjonen i Bergen. Dette møtepunktet for tog og reisende har alltid appellert til meg. I maidagene 1945 vaiet norske flagg fra stenger og balkonger. Tog rullet inn på stasjonen med soldater, frigitte fanger og sjøfolk.

Min mor og jeg sto på perrongene, dag etter dag, og speidet etter noen som kanskje visste.

Min mor og jeg sto på perrongene, dag etter dag, og speidet etter noen som kanskje visste. Som hadde truffet min far, som hadde seilt med ham, og som kunne fortelle. Naturligvis helt meningsløst, ettersom domprost Arthur Kordt en mørk oktoberdag i 1944 hadde vært på besøk med det ufattelige dødsbudskapet. Men håpet er det siste som svinner.

Maidagene 1945 representerte glede, men ikke lykke. Ikke den gode lykke.

BARNDOMSHJEMMET: Einar Eriksen, tidligere sjefredaktør i Bergens Tidende, foran barndomshjemmet i St. Jørgens gate, barndomshjem. ARKIVFOTO: Odd E Nerbø
SPIKRET I MINNET: En opplevelse jeg aldri vil glemme, er eksplosjonsulykken på Vågen 20. april 1944, skriver Einar Eriksen. ARKIVFOTO: Bergingskompaniet
BRUTALT: Krigens brutalitet kom skremmende nær også senere med det grusomme flyraidet som drepte så mange barn på Holen skole i Laksevåg, minnes Einar Eriksen. ARKIVFOTO: Birkhaug og Omdal