DET ER KALDT UTE . Lite tyder på global oppvarming denne fredagsmorgenen i lille Norges hovedstad. En mann med ryggsekk kommer stormende inn i Utenriksdepartementet, mens han snakker i mobil.

— ... da må det et regjeringsskifte til, sier han til et menneske et sted i verden, mens han passerer oss på ventebenken. Vi vet ikke hvor det må regjeringsskifte til, det er ikke vår samtale. Den starter først om to minutter. - BEKLAGER , jeg ble litt sen, minstejenten Sofie er syk i dag. Sofie med F, legger han til.

— Etter din mor?

— Ja, men hun skriver med ph. Da hun insisterte på samme skrivemåte på vår datter, truet jeg med å kalle henne Anna.

Det ble Sofie. Så ler Erik Solheim, keitet, slik han alltid gjør når han synes han har et godt poeng. Som da han i en miljødebatt i 1989 undret seg på hvorfor Frp's Pål Atle Skjervengen var med:

«Det er som med et skip i en flaske, jeg ser du er her, men jeg skjønner ikke hvordan du er kommet inn».

Da lo Erik Solheim hele veien til valget, som ble en suksess for miljøpartiet SV. Replikken satt som den skulle, så hadde han da øvet på den lenge.

Han var også drillet i hvordan dra opp en godtepose under direkte tv-utspørring. SV ville ha fokus på kunstige søtstoffer til barn. Men posen ble brysk fjernet av NRKs myndig mannspanel, herrene Hansen &Berntzen. - DU RAKK IKKE ikke den vanlige fredagsfotballen med Kjell Magne Bondevik, Gunnar Prestegård, Michael Tetzschner og de andre gla'gutta på Kristelig Gymnas i morges?

— Nei, dessverre, det hender jeg må droppe den. Men for Kjell Magne er denne fredagsfotballen hellig, selv da han var statsminister stilte han alltid opp.

Fotball er nok den lidenskap Erik Solheim dyrker heftigst, etter klima, krig og fred og sånt. Som sosialist er han selvsagt Vålerenga-supporter. Så har han jo styreleder Raymond Johansen som statssekretær i UD. Det er han stolt av.

— Drar du fortsatt til London for å se Tottenham spille hjemmekamper?

— Det har vært smått med det i det siste.

— Hvor mange weekendturer til storbyer, og sydenreiser, kan en nordmann ta med god samvittighet?

— Jeg har ikke tenkt å mene noe om slike ting i det hele tatt. Ingen moralsk pekefinger fra meg. Det er ikke viktig hvor mye folk reiser eller spiser eller gjør, men at de engasjerer seg politisk. At de piper ut miljøverstingene, setter Fremskrittspartiet på plass, spør etter miljøriktige varer i butikkene.

— Så kan billigflyene bare gå der å forurense ...? - VI MÅ STILLE krav til flyprodusentene og bilprodusentene om stadig mer miljøvennlig transport. Så vil forbedringene tvinge seg frem. Jeg er teknologioptimist, miljøkriser kan overvinnes ved nye løsninger. Det er ikke mening i at hver og en skal gå rundt med dårlig samvittighet.

— Lever du selv i pakt med den rette lære?

— Jeg har ikke bil, he-he, for tiden har jeg jo regjeringsbil som alltid er til disposisjon, he-he. Selvsagt sorterer vi flasker og papir. Men ellers, nei vi lever normalt. Jeg bor dessuten i blokk, og sparer litt på oppvarmingen, naboene bidrar jo med noen prosent.

Denne opplysningen synes Erik Solheim er så god at han gliser fra vegg til vegg.

— Ligger du våken og tenker på klimaendringer, bresmelting og verdens uendelig fattigdom?

— Jeg sover stort sett godt om natten.

— Hvordan vil vi merke de drastiske tiltakene som likevel må til for å redde vårt miljø?

— Det blir hyggeligere. Jeg mener et miljøvennlig samfunn blir et hyggelig samfunn. Biler og busser som ikke forurenser. Ren luft. Og vi er jo på rett vei her i Norge. Når jeg er ute og jogger i en storby i Afrika, og passerer en buss, får jeg i meg mer eksos enn fra hele bilparken hjemme. Slike joggeturer gir null effekt, men viser at mye kan gjøres med tekniske forbedringer.

— Forresten, legger han til, - den sammenligningen er kanskje ikke helt korrekt. Jeg har ikke tallene i hodet ... NEI, hvordan kan han ha alt i hodet, mannen som er minister i to departement. Som pendler mellom Utenriksdepartementet ved Slottet og Miljøverndepartementet nede i byens mer belastede strøk. Fra ett kontor kan han se Kongens Garde paradere, fra et annet ser han hovedstaden lette kavaleri posere og tilby sine tjenester.

— Vi får se hvordan det går å bestyre to departement, sier Erik. Det har ikke vært prøvd før, permanent, i moderere tid.

— Jeg er jo helt avhengig av å ha dyktige statssekretærer begge steder, og det har jeg. Utviklingshjelp kan jeg, miljø må jeg lære mer om. Derfor var det en forutsetning for meg å få Heidi Sørensen over i Miljøverndepartementet. Hun er vel den norske politikeren som kan mest om det emnet. Dessuten er det jo en misforståelse å tro at en politiker skal gjøre alt.

— Hva gjør du da?

— Min jobb er å inspirere til krafttak.

- APROPOS KRAFT, burde du ikke også hatt ansvar for Olje- og energidepartementet? Det er jo de som driver forurensing.

— Du har rett, det ville vært naturlig. Men der har Senterpartiet plassert sin fremste politiker, Åslaug Haga, som gjør en fremifra jobb.

Da Erik Solheims etterfølger som SV-leder, Kristin Halvorsen, ble finansminister, lovet hun å løse barnehagemangelen. Ellers går hun av. Har Solheim tilsvarende ambisjon på vegne av verdens miljø og utvikling?

Det har han ikke.

— Full barnehagedekning får vi til, ingen tvil om det. Det er et norsk anliggende. Men vi kan bare gi et lite bidrag når det gjelder klima og fattigdom. Verden bryr seg strengt tatt lite som svevestøv i Bergen og gasskraftverk på Kårstø. Men jeg skal love å stå på.

— Hvordan er det mulig både å redde klodens klima og utrydde fattigdommen?

— De to tingene hører nøye sammen. Om vi ikke gjør noe med klimaet, blir de fattige enda fattigere. Se bare på land i Afrika, som rammes av tørke og andre katastrofer. Disse har ingen teknologi eller infrastruktur til å klare seg selv. Vi har mer enn nok penger til å hjelpe dem, vi må mobilisere til politisk vilje. TA KRIGEN i Irak, for eksempel, den koster mer enn verden samlet gir i bistand til dem som trenger det mest. Verden mangler ikke ressurser, men vilje til å fordele.

— Hvordan skal det gå med verden om alle mennesker skal opp på vårt materielle nivå?

— Vi kan utrydde den absolutte fattigdommen, men det er ikke mulig at alle kan ha samme ressursuttak som vi har nå. Kloden har nok til alles behov, men ikke til alles grådighet.

Erik Solheim er en glødende optimist, kanskje vel så optimistisk som sosialistisk. Han tror på tekniske fremskritt, som en sosialdemokratisk samfunnsplanlegger i etterkrigstiden.

— Før krigen ..., sier han som er født ti år etter, - ... var det mange flere fattige enn nå. Den gang visste man ikke noe om hvordan økonomiske lover regjerer. I dag vet vi bedre, vi har sett hvordan fattige land kan bli rikere, gjennom politisk vile. Se på Norge, men se like gjerne på Vietnam, som mange mener er verdens mest vellykkede økonomi.

— Men de er vel fortsatt kommunister?

— Ja. På en måte. Slik Kina også er kommunistisk, på papiret. SOLHEIM blir ivrig, nå. Han byr på kaffe og små-Dajm. Jakken blir slengt over stolryggen, skjortemansjetten er prydet med riksløvens knapper i rødt og gull

Optimisten er på offensiven.

— Min morfar døde av tuberkulose. Den er utryddet hos oss for lengst. Folk var utslitte og dødssyke ved fylte førti år. Vi har løsningene og vi har ressursene til å hjelpe verdens folk. Det er skandaløst at vi ikke er kommet lenger.

— Hvor møter du størst motstand, i byråkratiet eller innad i regjeringen?

— Byråkrater er ingen motstandere, tvert imot, de er dyktige medspillere. Det hender de kommer med gode, korrigerende forslag, og det setter jeg pris på.

— Nei, det store slaget står jo ute i samfunnet, i kampen mot Fremskrittspartiet og andre som ikke erkjenner den entydige konklusjonen, at klimaendringene er skapt av oss selv.

— Men Stortinget vil gå lenger enn din egen regjering ... Er det statsminister Jens og finansminister Kristin som holder igjen?

— Sylvia Brustad vil ha mest mulig penger til sykehus og eldre, Bård Vegar Solhjell vil ha mest mulig til skole og utdanning. Jeg vil gjerne ha hele statsbudsjettet for meg selv, til miljø og utvikling. Det går jo ikke. Da har stats- og finansministeren et overordnet ansvar for hele landets økonomi.

DER TALTE diplomaten Solheim. En diplomat som også har møtt verdens fremste despoter, diktatorer og krigsherrer.

— Hvordan takler du dem?

— Problemet er at på tomannshånd kan de være både sympatiske og hyggelige. Da gjelder det å vite hva de egentlig står for, hva de har gjort og er villige til å gjøre. Så fortelle dem i klartekst hva jeg mener. For meg som utlending er det ikke farlig, for regimets egne innbyggere kan det koste livet å uttrykke uenighet.

— Men dette gjelder jo slett ikke bare i autoritære regimer. Se på USA, verdens mest åpne og gjennomsiktige demokrati. President Georg W Bush omgir seg bare med «ja-folk», han får aldri noen korreksjon fra sine egne medarbeidere. Selv firestjerners generaler som kommer rett fra katastrofen i Irak snakker presidenten etter munnen.

— Hvor har du det fra?

— Blant annet fra Bob Woodvards glimrende bøker om det indre livet i Det hvite hus.

— Er du enig med Frp, som i Stortinget nylig foreslo at verden bør fjerne diktatorer og despoter for å kunne yte rettferdig bistand?

— Det finnes vel ekstreme tilfeller der vi kunne gjøre det. Men i Irak var det totalt mislykket. Jeg vil snu på det og si vi bør gjøre alt vi kan for å hjelpe de sprede forsøkene på demokrati som vokser frem, både i Afrika, og ikke minst i Latin-Amerika.

JEG VAR selv på besøk i Bolivia i høst, og møtte den nyvalgte presidenten Evo Morales. Han er indianer, han representerer flertallet av befolkningen som aldri har vært i nærheten av makt og selvstyre. Det gir håp, slike fremskritt må vi hjelpe.

— Og i slummen i Rio spilte du fotball mot Brasils Jorginho, blant flere?

— Ja, det gikk en stund, så lenge de lekte fotball. Men da de satte inn turboen var vi sjanseløse.

Det var nok første gang en bistandsminister fra Norge spilte fotball på en reise. Trolig skyldes det at alle Solheims forgjengere, minus en, har gått i skjørt. Fra misjonskonen Reidun Brusletten til misjonsdatteren Hilde Frafjord Johnson. I 24 år har vi hatt egen minister for bistand, i 22 år har posten vært forbeholdt kvinner.

— Er du en salderingspost?

— Det er ingen tvil om at bistandsministeren har vært en salderingspost. Men det har endret seg, særlig Hilde gjorde jobben til noe langt mer. Hun ga stillingen tyngde.

Miljøvernminister Solheim vedgår at også den posten til tider har vært tillagt mindre vekt. Selv om tungvekter som Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Berntsen har sittet i stolen i Myntgata 2. - PROFESSOR Terje Tvedt har kritisert det norske godhetsregimet. Har vi et større selvbilde enn det er dekning for?

— Han gjør en kjempejobb, Hadde vi ikke hatt Terje Tvedt, måtte vi oppfunnet ham. Det er viktig å alltid vite om det vi gjør er rett. Slike spørsmål må vi stille hele tiden.

— Vårt selvbilde kan nok være oppblåst. Storparten av verdens folk vet ikke hvor Norge er. Det eneste de forbinder med vårt land er Ole Gunnar Solskjær. Han er kjent over alt.

— Men ikke noe lite land spiller en så stor rolle i fredsmegling så mange steder i verden. Det er uomtvistelig.

NESTE HELG er Erik Solheim på vei til klimatoppmøtet på Bali. Han får dermed ikke spise Nobel-middag med Al Gore i Speilsalen på Grand Hotel.

— Men om du hadde rukket det, hva ville du tatt opp med ham under taffelet?

— Jeg ville spurt når et nytt regime i USA vil rykke ut av startgropen, for å komme med i kampen for å redde jordens klima og miljø.

Al Gore er for øvrig opphavet til en av de få vitsene Erik Solheim kan, og forstår. Det var under valgkampen i Amerika, da Gore skulle bli visepresident under Bill Clinton. Følget stoppet ved en pølsebod et sted i Midtvesten. Al Gore hadde det travelt, ville ha rask servering. Men mannen i luken var langsom.

— Vet du ikke hvem jeg er, jeg er han som skal bli visepresident i Amerika, sa Gore.

— Ja vel, men jeg er han som deler ut potetmosen, svarte pølsemannen.

  • Hva synes du om superminister Erik Solheims innsats? Diskuter saken her!
HÅVARD BJELLAND