Selv om de er bedre forberedt enn sine forgjengere, oppveier ikke bedre forberedelser, trening og oppmerksomhet mot senskader konsekvensene av krigstjenesten i Afghanistan.

— Det som er helt nytt i moderne utenlandsoperasjoner er at vi ser soldater som har opplevd opp mot 150 trefninger i sin tjenestetid. Intensiteten i Afghanistan er større enn noen gang siden andre verdenskrig, sier Aleksander Aalmo som er forbundsleder i veteranforbundet SIOPS.

Yngre mannskaper

Både han og oberstløytnant Roger Helmers i hærstaben forventer at det militære og sivile Norge må forholde seg til flere veteraner med senskader i framtiden.

— Jeg tror skadeprosenten vil øke. Lengre tjeneste og bedre opplæring bøter ikke på det. Vi bruker yngre mannskaper enn før, og vet at sjansen for alvorlige senskader avtar med erfaring og alder. Mange av våre soldater har tjenestegjort tre-fire ganger i Afghanistan før de er i midten av 20-årene, sier Helmers til NTB.

Tirsdag arrangerte SIOS - interesseorganisasjonen for soldater som er skadd i utenlandsoperasjoner - et dagsseminar på Bardufoss om utfordringene veteranene opplever i møtet med det offentlige hjemme i Norge.

Her bidro Libanon-veteran Tom Torgersen og den krigsskadde Kjetil Blakstad med egne dyrekjøpte erfaringer i møtet med systemene i Norge.

Alenegang

Kjetil Bragstad mistet deler av venstrebeinet i veibomben som drepte Kristoffer Sørli Jørgensen i Afghanistan 8. november 2007. I møtet med Sunnås sykehus ble han fratatt alle illusjoner om noen gang å skulle komme seg på beina.

— De var flinke med lammelser og trafikkskadde, men jeg fant raskt ut at de ikke hadde peiling på amputasjon eller krigsskader, sier Blakstad som helt på egen hånd måtte finne fram til rett ekspertise i Bergen som tilpasset protesen på en slik måte at han i dag er i stand til å stå på snowboard.

Kjetil Bragstad var i ferd med å gjenoppta en militær karriere da en brå og endelig beskjed om at han var uaktuell for nye utenlandsoppdrag stanset hans motivasjon.

— Jeg er bitter og forstår ikke hvorfor det ikke kan være bruk for meg, sier Blakstad.

Fortrengte erfaringer

For Tom Torgersen tok det mange år å innse at to år og åtte måneder i Libanon er den direkte årsaken til at han begravde seg i arbeid og nesten uten søvn slet seg helseløs.

— I dag er jeg ufør. Det er vanskelig å få til noe når kroppen ikke får hvile. Men jeg var overbevist om at Libanon-erfaringene ikke hadde noe med dette å gjøre, sier Torgersen som hver dag lever med følgene av posttraumatisk stress-symptom som han pådro seg for over 30 år siden.

Da senskadene satte ham ut av spill og inn på en vei med sosialklientstatus etter sykmelding og rehabilitering, raknet også økonomien. Tom Torgersen nektet å bli sosialklient og tok opp lån som er betalt tilbake etter at han kom inn under kompensasjonsordningen for veteraner i utenrikstjeneste. Det skjedde først etter at saken hans ble omtalt i Bergens Tidende.

— Behandling er det eneste jeg bruker penger på i dag. Det burde være unødvendig å måtte kjempe en så vanvittig kamp bare fordi jeg var ute og gjorde jobben min, sier han.

Sterk innsats

Oberstløytnant Roger Helmers berømmer de to veteranene for at de tar belastningen med å fortelle sine historier.

— De gjør en kjempejobb for alle de som ikke makter å møte systemet. Vi kan ikke hindre senskader på soldater i utenlandstjeneste, men gjøre vårt til å dempe belastningen før, under og etter tjenesten. Da handler det om å se signalene tidlig, og ha en kultur der det er akseptert å si fra, sier Helmers til NTB.