Nordmenns tørst etter å bli oppdatert på om Arbeiderpartiet går 0,2 prosentpoeng tilbake, om Senterpartiet gjør 0,1 prosentpoeng innhogg i sentrum av de store byene eller om folk flest bryr seg om vekten til Erna Solberg, synes umettelig.

Jeg kan ikke huske noe valg der det har vært så mange tilbud, og der variasjonene er svært små. Hovedkonklusjonen må være at vi har et stabilt politisk klima i kongeriket der hovedtyngden av velgerne befinner seg i sentrum.

Synd at det ikke befinner seg noe parti der som kan fange opp disse velgerne.

Kanskje har det med å gjøre at de partiene som påberoper seg å være sentrumspartier, ikke er i takt med sentrumsvelgerne.

Jeg har en følelse av at det blir stor valgdeltakelse i år. At den politiske interessen er, om ikke på topp, så svært stor i «alle miljøer» — som det heter når man fremmer en påstand som ikke er vitenskapelig belagt. Både unge og eldre.

Påstanden bygger på «ulovlig» avlytting av medpassasjerer på bussen - hva snakker for eksempel de to på benken foran meg om på den 20 minutter lange bussturen. Det kan like gjerne være slipset til Bondevik eller frisyren til Siv Jensen, for ikke å snakke om skjørtelengden til Kristin Halvorsen - som størrelsen på fremtidige pensjoner.

Eller overvåking av hva sidemannen leser i avisen.

Og denne observasjon forteller at det er omtrent like mange som leser meningsmålingstabellene som fotballtabellene.

Dette siste kan selvsagt bortforklares med at de som i det offentlige rom leser politiske meningsmålinger, ikke vil avsløre at det er helt andre ting i avisen som opptar dem - og som de går inn i dypstudium av bak hjemmets nedrullede gardiner.

Kanskje tema for en meningsmåling eller to etter valget kan være:

1. Hva stemte du?

2. Hva sa du at du stemte i siste måling før valget?

3. Hvorfor skiftet du mening?

Jeg overlater til den enkeltes fantasi å lage svaralternativene.