I tre år har de ført en ensom kamp for å få bekreftet mistanken.

— Nå har vi svart på hvitt at sønnen vår kunne vært i live i dag, sier Marianne Halsvik Gjersvik og Frank Gjersvik.

For tre år siden ble 17-åringen Endre Halsvik Gjersvik svært syk. Han hadde sterk hodepine, økende lysskyhet og var kvalm. Etter seks timer i skytteltrafikk mellom to legevakter og Haukeland universitetssykehus, døde han samme natt. Dødsårsaken var trolig hjernebetennelse.

Foreldrene har hele tiden hevdet at legene ikke gjorde nok for å redde sønnen. Nå har Norsk pasientskadeerstatning (NPE) gitt dem medhold. Vedtaket støtter seg på to uavhengige spesialister, som konkluderer med at Endre burde fått diagnose og behandling raskere.

Skrek og gråt

Denne historien begynner 8. april 2008. Endre kom til Bergen legevakt med sterke hodesmerter. Han skrek og gråt av smerte, og foreldrene fryktet at det var hjernehinnebetennelse. Først to og en halv time senere ble 17-åringen sendt i ambulanse til Haukeland. På akuttmottaket ble foreldrenes uro igjen møtt med forsikringer om at de tok feil.

Etter nær to timer ble det tatt CT-undersøkelse, som viste oppsvulming av hjernen som følge av væskeøkning. Endre ble til slutt overflyttet til infeksjonsposten og undersøkt av nevrokirurg.

Da skjedde alt på en gang. Kirurgen anbefalte å åpne hodeskallen for å lette trykket i hjernen. Grytidlig om morgenen ble Endre operert, men det var for sent. Samme kveld ble han koblet fra respiratoren og døde.

— Fra første dag har vi hatt på følelsen at noe sviktet, sier foreldrene på Hop.

Får erstatning

To ganger har Fylkeslegen i Hordaland vurdert saken. Begge ganger ble konklusjonen at ingen kan lastes for Endres død.

Etter NPE sin vurdering, derimot, har foreldrene krav på erstatning etter pasientskadeloven. Årsaken er svikt i diagnostisering og behandling ved Bergen legevakt og Haukeland universitetssykehus. I vedtaket støtter NPE seg på uavhengige erklæringer fra to spesialister.

Foreldrene som fremdeles er sterkt preget av de traumatiske minnene fra Endres siste timer, er svært lettet over vedtaket.

— Nå er målet nådd. Det kan godt være at erstatningen bare blir noen lusne kroner. Pengene har uansett ikke vært drivkraften, men det at vi hele veien ikke er blitt trodd eller hørt, og at ingen innrømmer feil. Vi har følt oss rettsløse i et system der leger beskytter hverandre.

Utslitt av kampen

Den tre år lange kampen har tært hardt på kreftene. Først måtte foreldrene krangle for å få ut sønnens journal. Siden har de skrevet brev, bedt om møter, fylt ut skjemaer, skrevet klagesaker og i siste omgang krevd erstatning.

— Vi har vært alene om det aller meste. Tenk om noen kunne hjulpet oss! For hver gang vi har gått gjennom saken kom alt opp på nytt. Hver gang er jeg sikker på at livene våre er blitt forkortet med flere dager. Hadde vi sluppet å gå gjennom alt på ny og på ny, ville det følelsesmessig vært lettere, sier Frank Gjersvik.

— Hvorfor brukte dere ikke advokat?

— Vi var i kontakt med advokat en gang. Hans første spørsmål var: "Hvordan har dere tenkt å finansiere dette?" At han møtte vårt tap og vår sorg på den måten, slo oss helt ut. Det burde heller ikke være lommeboken som avgjør hvem som får bistand i slike saker.

David vs. Goliat

— De siste tre årene har for oss vært som Davids kamp mot Goliat – uten slynge. Men Endre har gitt oss styrke til å gå videre, sier Marianne Halsvik Gjersvik.

— Du skal jammen være tøff, når du er som svakest. Jeg har holdt på å gi opp mange ganger, men hver gang skjedde det noe som fikk meg til å fortsette. En gang kom en dame bort til meg på kirkegården. Hun hadde lest om oss i BT og sa at vi var utrolig tøffe som gjorde dette. Selv hadde hun mistet faren sin for ti år siden i en sykehustabbe, men ikke orket å forfølge saken. Kvinnen hadde angret hver dag siden.