AGNETHE WEISSER

Når mor eller far får en jobb i utlandet, blir barna gjerne med på lasset. De må takle nye venner, ny skole og ny kultur. For mange er tilbakekomsten til Norge vanskeligst.

Da kommer de hjem som «usynlige innvandrere». De ser norske ut, og de snakker språket. Men de kan føle seg grunnleggende annerledes enn resten av klassen.

— Barn som reiser ut, opplever to oppbrudd. Men når familien kommer til et fremmed land, er barna forberedt på at de skiller seg ut. Det er mer overraskende når «hjemme» er et sted de ikke forstår andre mennesker, sier Silje Hildershavn Ellingsrud og Rachel Margrethe Lørum. De to psykologene holder kurs for familier som skal reise ut, og gjorde en studie av norske barn som har tilbrakt deler av oppveksten i utlandet i forbindelse med hovedoppgaven ved Universitetet i Oslo.

Forskjellige erfaringer

— Vi intervjuet voksne som hadde bodd i utlandet i minst fire år. På den måten ønsket vi å få frem refleksjonene de hadde gjort seg i ettertid. Noen var diplomatbarn, andre hadde foreldre som var misjonærer, bistandsarbeidere eller forretningsmenn, forteller Lørum.

Erfaringene med å bo i utlandet var svært forskjellige. Noen fant seg raskt til rette. Andre følte seg utrygge og savnet skolekameratene hjemme.

— Men det så ikke ut til at det spilte så stor rolle hvilket land eller hvilken verdensdel familien var i. London kunne by på like store utfordringer som Kairo. Faktisk kan det være vel så vanskelig for et barn å takle små kulturelle forskjeller som å komme til et miljø som er totalt annerledes enn det de er vant til, sier Lørum.

Mye handler om kommunikasjon, om å forstå og uttrykke subtile signaler. Barna skal lære et nytt sett regler, kleskoder og måter å uttrykke høflighet på. De skal finne ut hva som er kult i det nye miljøet. Skolen kan være svært forskjellig fra det de er vant til i Norge. Å finne nye venner er en utfordring. Og for litt eldre barn kan det være vanskelig å finne tilhørighet i en gruppe, å finne noen som de kan identifisere seg med. -\De har andre vaner og en annen bakgrunn. Ofte finner de noen andre som også er litt annerledes, sier Lørum.

Viktig å støtte barna

For barn som blir med foreldrene til u-land, kan konfrontasjonen med fattigdommen være tøff. Noen får dårlig samvittighet fordi de selv har det så godt.

— Hvordan kan foreldrene hjelpe barna til å finne seg til rette i det nye miljøet?

— God forberedelse er viktig. Ofte er mor og far selv opptatt med å venne seg til den nye tilværelsen. De tror kanskje at barnas tilvenningsprosess går av seg selv. Men de må være oppmerksom på problemene som kan oppstå, og snakke med barna om det. Og det er viktig at de støtter barna, sier Lørum.

Det kan de gjøre ved hjelp av små ting - åpne huset for barnas venner, sette potetgull på bordet, legge til rette for at barna kan delta i for eksempel sport. Dette er aktiviteter der det finnes få kulturbundne regler.

Også tilbakekomsten må forberedes - når familien kommer tilbake etter år i utlendighet.

Modne og tolerante

— Noen glir rett inn. Men andre - som kanskje har hatt liten kontakt med norske og som har funnet seg godt til rette ute - kan føle seg rotløse i gamlelandet. Problemet er at man ikke forventer vanskeligheter. Her har lærerne en oppgave, og det er viktig at de skaffer seg kompetanse på interkulturelle prosesser, sier Lørum.

Alle som ble intervjuet mente utenlandsoppholdet hadde påvirket dem som personer. For noen hadde de mange oppbruddene ført til at de hadde vanskelig for å knytte seg til andre. Av positive forhold som ble trukket frem var språkkunnskaper og kjennskap til andre kulturer. Som voksne hadde flere av dem selv funnet seg arbeid i internasjonale organisasjoner. De følte også at barndommens opplevelser hadde gjort dem tidlig modne og mer tolerante.