Gerd-Liv Vallas redegjørelse om hvorfor hun trekker seg:

— I nærmere seks år har jeg nå hatt det privilegium å lede LO, en organisasjon vi som er medlemmer av og tillitsvalgte i brenner for. Vi har oppnådd flotte resultater. Dette er jeg stolt over, og vi har fått det til fordi vi har stått sammen.

I LO har vi bygd bruer mellom offentlig og privat sektor. Vi slo tilbake angrepene på arbeidsmiljøloven og sykelønna, og vi kjemper sammen mot privatisering av offentlig sektor og for et sterkt næringsliv, både i industri og tjenesteyting.

Kvinners lønns- og arbeidsvilkår må stå høyt på vår felles dagsorden. Jeg håper LOs styrke framover skal gi oss seire, både på dette og andre områder. Det gjelder i det tariffoppgjøret vi står foran, i kampen for AFP, likestilling mellom skift og turnus, 6-timers-dagen, kvinners rett til heltid og i kampen mot sosial dumping.

De siste ukene har vært en tung tid for LO. I ukevis har LO handlet om interne stridigheter, lekkasjer til mediene og anklager mot hverandre. Smått og stort har blitt blåst opp til svære forsidesaker, med så å si utelukkende negative fortegn. Dette har ført til mye vondt blod og mistenksomhet. De ansatte og LOs medlemmer har hatt en tøff og vanskelig tid. Vi har overlatt for mye til mediene, eksterne advokater og konsulenter. LO må vise evne til å holde orden i eget hus. Det kan ikke fortsette sånn. Nå må vi alle sette medlemmenes interesser først.

Det utvalget som ble satt ned fikk et helt åpent mandat, de fikk anledning til å knytte til seg andre etter eget ønske, og de har ikke hatt noen budsjettbegrensninger.

Da utvalgsarbeidet kom i gang opplevde vi at de la opp til både anonyme vitneavhør og tipstelefon. Selv har jeg opplevd det spesielt tøft at utvalget har oppfordret til sladder og til å gjøre rede for konflikter om stort og smått. Jeg har opplevd mye av dette som uverdig.

Jeg vil ikke gå ikke detaljert inn i Fougner-rapporten eller Ingunn Yssens oppsigelsesbrev, men jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg kan ikke se at noe jeg som leder har gjort i forhold til Ingunn Yssen eller andre bryter med det lov- og regelverk vi har kjempet fram. Men jeg mener selvsagt fremdeles at hvis noen har blitt såret av noe jeg har sagt eller gjort, så beklager jeg det.

Jeg kan ikke se at jeg har brutt arbeidsmiljøloven. Jeg kan heller ikke se at det er dokumentert. Og jeg tillater meg å minne om at det ikke er gjennomført noen rettssak, og dermed ikke foreligger noen rettskraftig dom. Hadde utvalgets rapport vært en dom, og ikke en rapport, så hadde jeg gått inn for å anke en slik dom.

Men vil jeg ta opp ett poeng som er viktig for meg:

Min troverdighet som medmenneske og kjemper for kvinners rettigheter trekkes til de grader i tvil.

En avis har skrevet på en av sine mange forsider at jeg ikke ble glad da jeg fikk vite at min kollega ventet barn.

Det er kanskje det største avviket fra virkeligheten blant de mange avvikene jeg har måttet høre og lese i denne prosessen.

Jeg er mor, jeg har selv en datter.

Jeg gleder meg over alle nye barn, og det er like naturlig for meg som for alle foreldre, enten de er mødre eller fedre. Jeg vil at alle kvinner som forteller sine arbeidsgivere at de er med barn skal bli møtt med glede, og at arbeidsgivere skal ta sitt ansvar for å tilrettelegge arbeidssituasjonen både før og etter fødselen. Dette har jeg jobbet for i alt mitt virke som tillitsvalgt, enten det har vært lokalt eller sentralt. Dette er mitt ståsted i det spørsmålet, og slik har det alltid vært.

Jeg er bekymret for at dersom Fougners konklusjoner skal bli rettstilstand i Norge, vil vi i realiteten innføre et konfliktforbud. Det å være leder innebærer også å si ifra på en skikkelig måte, når en jobb ikke gjøres slik den må for at vi skal klare å gjøre den jobben våre medlemmer betaler for at vi skal gjøre. Dette kan være smertefullt, men det er nødvendig.

Jeg tillater meg også å minne om at den private rettergangen vi har vært igjennom, bryter med viktige rettssikkerhetsprinsipper i vårt samfunn. Dette er også fastslått av advokater senest i media i dag og i et notat fra advokatfirmaet Haavind Vislie til Fougner-utvalget, et notat som sekretariatet har fått delt ut i dag.

De siste ukene har vært en personlig påkjenning. Jeg kan tåle 9000 omtaler i media på en måned, og drapstrusler med profesjonelle og meget vennlige sikkerhetsvakter døgnet rundt. Mer alvorlig er at dette rammer mine nærmeste, og det rammer LO i sterk grad. Det kan jeg ikke tåle.

Jeg har for litt siden varslet sekretariatet om at jeg mener det er best for LO at jeg trekker meg fra mitt verv som LO-leder. Når jeg velger å trekke meg, gjør jeg det ikke fordi jeg mener at motparten og Fougner-utvalget har rett i sin framstilling av denne saken. Men fordi jeg tror at det i denne situasjonen er det beste bidraget jeg kan gi til LO.

Det jeg nå i ettertid angrer mest på, er at jeg ikke gjorde dette mandag 29. januar, da jeg ble medelt at det var nedsatt et domstolslignende utvalg. Et utvalg uten garantier for full rettssikkerhet, slik det ville vært i en arbeidsrett. Det ble satt i gang en granskning som i realiteten medførte at organisasjonen satte sin egen leder under administrasjon.

Dere har nå hørt min konklusjon.

Jeg vil takke alle som har arbeidet sammen med meg i LO så langt. Jeg vil fortsatt gjerne bruke mine krefter til å jobbe for et solidarisk og sterkt LO, men som sagt mener jeg at det fra nå av ikke skjer best ved å være LO-leder.

Akkurat nå tror jeg det jeg vil savne mest, er den gode kontakten med våre flotte medlemmer og tillitsvalgte. Besøk på bedrifter og i virksomheter, møter med tillitsvalgte, tøffe diskusjoner; det vil jeg virkelig savne!

Jeg er lei meg for å skuffe de mange som, i de siste vanskelige uker, gjennom brev, blomster og til og med hjemmestrikkede votter, sokker og pulsvarmere, har sagt: Stå på – vi trenger deg! Jeg synes det er tungt å skuffe de mange som sitter her og som har stått på for meg, og for det vi tror på og kjemper for.

Jeg er også lei meg for at krefter som står fagbevegelsen fjernt, gjennom denne saken har fått så splid mellom oss.

Jeg har merket et sterkt kjør de siste ukene. Men jeg har også satt pris på mye. En av meldingene jeg har satt mest pris på, er den jeg fikk i går fra en som har tjent LO under fem LO-ledere, nemlig Kåre Myrvold, som jeg har jobbet sammen med i ni år: ”Jeg kjenner deg som sterk og krevende, men som en åpen og lyttende leder.”

Jeg vil savne det daglige samarbeidet med gode kolleger i Folkets Hus, og med LOs stolte og dyktige tillitsvalgte både i forbundene og utover i landet. Til alle dere vil jeg si:

Lykke til- stå på krava.

Åserud, Lise