Gerd-Liv Vallas forsvarsskrift, en bok kalt Prosessen, ble presentert i går. Boken gir et innblikk i hvordan regjeringen Stoltenberg har håndtert politiske prosesser i flere saker med høyt konfliktnivå.

Men den avdekker også at Ap og LO-toppene har stor gjensidig innflytelse når toppjobber skal besettes i LO, Ap og i regjeringssystemet.

Forut for ansettelsen av Ingunn Yssen som internasjonal sekretær i LO i 2003, ble derfor jobben diskutert med Aps partileder, Jens Stoltenberg. Han lanserte i stedet Jonas Gahr Støre. Valla tok dette opp med Støre, som sa nei.

Valla lager regjering

På samme måte ble Valla involvert i drøftelsene da personkabalen i regjeringen Stoltenberg skulle legges i oktober 2005. Valla lanserte Yssen, men Stoltenberg avviste innspillet ved å si at det var umulig å ha både Karita Bekkemellem og Ingunn Yssen i samme regjering.

Og akkurat Yssens kandidatur i regjeringen Stoltenberg står sentralt i forholdet mellom Ap og LO, fordi Valla beskylder Aps partisekretær, Martin Kolberg, for å lyve om dette overfor Fougner-utvalget.

Til Fougner-utvalget sa Kolberg at Yssen sto på alle lister når Ap skulle plukke folk til viktige verv, «fordi hun er så dyktig».

Vallas kommentar er at «Kolberg sier noe han vet er usant. Og han slipper unna med det. Sannheten er at Ingunn Yssen verken sto på Jens' eller Martins liste. Hvorfor farer han med løgn? Han vet jo at jeg hører alt han sier», skriver Valla.

Den avgåtte LO-lederen ble av avisen VG kåret til Norges mektigste i både 2005 og 2006, og Dagsavisen gikk skrittet videre — de kåret henne til regjeringens mektigste og mest innflytelsesrike.

I strid med Stoltenberg

Utad har Stoltenberg alltid forsvart det fagligpolitiske samarbeidet med LO. Internt har han åpenbart oppfattet dette som dypt problematisk.

Ved en anledning skal statsministeren ha skreket til Valla i telefonen: «Du som sparket oss da vi lå nede!»

Ifølge Valla var Stoltenberg kraftig irritert på at regjeringen var blitt påført nederlag i tre saker hvor LO - og Valla - ledet an i det offentlige stormløpet mot regjeringen:

*Sykelønnsordningen og innstrammingen i denne ved at arbeidsgiverne skulle ta en større andel av regningen.

*Utnevnelsen av Johan Fredrik Odfjell som styreleder i Statoil.

  • Regjeringens ordning med firmabiler, og dermed også statsministeren egen bilavtale med en Mini Cooper.

I tillegg stoppet Valla regjeringens planer om å skattlegge barnetrygden.

Presset statsministeren

I spørsmålet om Odfjell skriver Valla at Jens Stoltenberg utad sa at Odfjell selv tok avgjørelsen, «men i realiteten var det en presset Jens som måtte sørge for at beslutningen ble omgjort». Gerd-Liv Valla levner statsministeren liten ære når hun skriver at han lovet å gjøre noe med saken, men at han samtidig sa at «jeg ikke vil lese i VG at jeg gjorde det etter press fra deg».

Noen dager senere kunne han lese akkurat det i VG.

Dramaet rundt sykelønnsordningen beskriver Valla i detalj. Det inkluderer møter i hemmelighet, og ufravikelige krav om at statsministeren og regjeringen skulle be om offentlig unnskyldning for sine uttalelser og handlinger.

Valla fikk det som hun ville, blant annet etter et møte hjemme hos seg selv. Valla levner liten tvil om statsministeren da var presset og at hun hadde ham i sin hule hånd. Hun skriver til og med at statsministeren spurte om lov til å ha med seg Martin Kolberg på møtet hos Valla.

- Idioti fra regjeringen

Valla skriver at Stoltenberg i ettertid har påstått at regjeringen hadde rett. I boken skildrer hun hva som ble sagt da Stoltenberg 23. januar i år kom hjem til henne:

«Forbløffet hører jeg Jens sitte og si at i alle disse tre sakene var regjeringens opprinnelige linje den riktige. Jeg ødela. De måtte snu på grunn av LO».

Det var i denne forbindelse statsminister Jens Stoltenberg etterlyste mer balanse i forholdet mellom LO og Ap, mellom Folkets Hus på Youngstorget i Oslo og regjeringskvartalet.

I boken skriver derimot Gerd-Liv Valla:

«Det er ikke min feil at du kommer med den ene idiotiske saken etter den andre». Hun mener også at konfliktene hadde vært unngått «hvis den rød-grønne regjeringen hadde ført en rød-grønn politikk».

I forbindelse med at Aps sentralstyre 29.januar vraket Valla som leder av partiets valgkomité, stilte den da hardt pressede LO-lederen seg selv et spørsmål. Hun skriver at Martin Kolberg hadde knegått henne for at hun skulle ta plass i Aps sentralstyre:

«Nå sitter han med iskaldt blikk. Og vraker LOs leder. Vraker meg. Kanskje sto Martin fortsatt ved sitt standpunkt fra valgnederlaget i 2001; som tilhenger av større avstand mellom LO og Ap»?

Men Valla er ikke i tvil om at hun har handlet riktig. I boken skriver hun at hun er fornøyd med at «makten ga resultater». Det fagligpolitiske samarbeidet med Ap tror hun ikke vil svekkes, selv om sier at hun har fryktet at LO ville komme svekket ut av Yssen-saken.

Håvard Bjelland