(Denne artikkelen ble første gang publisert i april 2010.)

Mineleggeren «Tyr» la til kai i Klokkarvik klokken 18.00 den 8. april. Fenrik Karl Sandnes var nestkommanderende om bord, og han var utålmodig, i likhet med kaptein Ulstrup og resten av mannskapet. Krigstrusselen var overhengende.

Om bord hadde de 50 miner, nettopp hentet i Wallemsviken på Laksevåg. Mannskapet på Tyr var klar til å minelegge Vatlestraumen og Lerøyosen med det samme.

Men sjefen for 2. sjøforsvarsdistrikt, admiral Carsten Tank-Nielsen på Marineholmen, ventet på et klarsignal fra regjeringen i Oslo. Det kom aldri.

«Sjefen for «Tyr» ville ha tillatelse til å legge minefeltet i Lerøyosen ut samme kvell. På denne anmodning svarte Adm. Tank-Nilsen: Det var det som skulle vært gjort, men til det må vi ha departementets bestemmelse, og det er den jeg går å venter på. Dermed var det ikke mer for oss å gjøre. Vakter ble satt ut og vi tørnet inn som vanlig.»

Ukjent beretning

Alt dette står å lese i fenrik Sandnes' rapport, som ifølge sønnen ble sendt til Sjøforsvarets overkommando i London. Rapporten har vært ukjent for offentligheten — før nå.

— Min fars rapport er gjengitt i familiekrøniken vår. Men rapporten han sendte til overkommandoen, ligger trolig og støver ned en plass, sier Dag Sandnes (82).

Rapporten har også vært ukjent i militærhistoriske miljøer, bekrefter kommandørkaptein Hans-Christian Kjelstrup på Haakonsvern.

Dag Sandnes leste Wilhelm Delfs' historie i BT 9. april. For 71 år siden deltok Delfs i angrepet på Bergen.

— Jeg reagerte på at alt fremsto som om det skjedde så fredelig, sier Sandnes.

Mens Delfs og hans medsoldater stevnet mot Bergen om bord på krysseren Køln, gjorde Dag Sandnes sin far seg klar til å stoppe dem.

Indremisjonens vaktmester

«Det føltes litt uhyggelig å vite at minene stod der med sprengkapsel og tennapparat innsatt - ferdige til bruk», beretter Karl Sandnes 8. april 1940.

I det sivile liv var Karl Sandnes en gudfryktig mann, med sivil stilling som vaktmester hos Indremisjonen på Vestre Murallmenning. I april 1940 var Sandnes 48 år og hadde ikke tjenestegjort på et krigsskip siden første verdenskrig. Trusselen fra Tyskland hadde sendt mange godt voksne menn ut i tjeneste for Norge igjen.

Sandnes var mineekspert og fikk jobben som nasjonal minør om bord på Tyr. Farkosten var bygget i 1887, ombygd til minelegger før første verdenskrig i 1913. Ved starten av andre verdenskrig var denne gamle kulldamperen et av få våpen Sjøforsvaret hadde til å beskytte Bergen.

«Drømte jeg?»

Tyrs kaptein Fritz Ulstrup var rastløs, ifølge Sandnes' rapport. Ulstrup var i hektisk dialog med Tank-Nielsen utover kvelden 8. april.

Først klokken 00.30 natt til 9. april kom ordren. Da hadde marinens menn i Bergen hørt at kampene var i gang i Oslofjorden. Tank-Nielsen besluttet å minelegge innseilingen til Bergen, selv om regjeringens klarsignal fortsatt ikke var kommet.

«Drømte jeg, eller var det virkelig? Jeg ble sittende i køyen å lure, men så hørte vi sjefens stemme: "Tørn ut, vi er i krig, her er ikke tid til å sove"».

Karl Sandnes fikk ordre om å sette sukker- og salmiakksikringene i minene.

«Like for nesa på dem»

I en linje fra Sund til Lerøy fikk Tyr lagt ut syv miner. Deretter gikk fartøyet inn til Dolvik, hvor Ulstrup kunne ringe til Marineholmen.

«Der kunne de fortelle at de første tyske krigsskip var passert Lerøyosen uten at noe hadde hendt», skrev Sandnes.

Tyr gikk igjen ut i leden for å legge miner mellom den første tyske angrepsstyrken og hovedstyrken. Sandnes rapporterte:

«- Hvor mange miner er nå klare? spurte sjefen. - 12, fikk han til svar. - Nå går vi ut i Vatlestraumen og legger dem like for nesa på dem. Vi kan risikere å bli sprengt i luften, men det får våge seg.»

Minene var ikke klare

Men ingen av hovedskipene i angrepsstyrken mot Bergen ble senket av Tyrs miner. Krysserne Königsberg og Köln var blant fartøyene som tok seg til Bergen uten å bli stoppet av minene.

Først et døgn senere ble de første tyske skipene senket. 5300-tonneren Sao Paolo, et tysk forsyningsskip lastet med krigsmateriell, gikk ned i Vatlestraumen klokken 23.00 9. april. Den hadde truffet en av Tyrs miner, og mange tyskere gikk ned med skipet.

Hvorfor ble ikke den første angrepsstyrken stoppet av minene? Førstelektor Sven-Erik Grieg Smith ved Historisk institutt på UiB har skrevet bok om angrepet på Bergen.

— De stasjonære minene ble tatt vekk i 1935. I stedet skulle marinen kunne legge ut magnetiske miner. Problemet var bare at disse minene hadde en armeringstid på ti til 14 timer, sier Grieg Smith til bt.no.

Sikringene som Karl Sandnes samvittighetsfullt skrudde inn i minene natt til 9. april, måtte løses opp i vann før minene kunne detonere. Siden minene ikke ble lagt i sjøen 8. april, men først natt til 9. april, var de ikke klare da krysserne Köln og Königsberg stevnet mot Bergen tidlig om morgenen.

Kaptein Ulstrup på Tyr kunne ha startet mineleggingen syv timer tidligere, dersom de hadde fått ordre om det.

— Ulstrup og de andre gjorde en kjempejobb, men de hadde ikke en sjanse, sier Grieg Smith.

Vaklende regjering

Han er ikke i tvil om hvor skylden må plasseres. Regjeringen nølte og ga aldri klar ordre til styrkene. Oppfatningen om at tyskerne aldri ville kunne utfordre britenes dominans i Nordsjøen, var rådende i regjeringen helt frem til invasjonsdagen.

Dessuten ville regjeringen ikke risikere at britiske krigsskip ble rammet av miner i norsk farvann. En britisk styrke var på vei mot Vestlandet, men tyskerne kom dem i forkjøpet.

— Det var om å gjøre for regjeringen ikke å komme i klabeit med britene. De ville ikke risikere at noen kjørte løs mot dem, sier Grieg Smith.

Utenriksminister Halvdan Koht var blant dem som fikk hard kritikk av Undersøkelseskommisjonen i 1945 for å ha undervurdert krigsfaren.

Selv om minene hadde vært armert tidligere, tror ikke Grieg Smith de ville påført tyskerne et avgjørende nederlag.

— Tyskernes angrepsstyrke sendte sveipebåter i forkant som de ville ofret dersom leden var minelagt. Hadde en av disse gått på en mine, kunne tyskerne endret planene og gått i land andre steder på bergenshalvøyen fremfor å seile til Bergen havn, sier Grieg Smith.

«Han gjorde sin plikt»

Kaptein Ulstrup, Karl Sandnes og resten av mannskapet på Tyr fortsatte å kjempe mot overmakten en tid etter 9. april.

Sandnes ble sjef om bord 17. april. Få dager senere måtte de forlate fartøyet etter kamper ved Uskedal. Fritz Ulstrup ga Sandnes gode skussmål.

«Han gjorde sin plikt og saa langt hans evner rakk gjorde han den godt. Ingen av de ledige offiserer jeg hadde til disposisjon den gang, mente jeg rakk op mot ham», skrev Ulstrup i sin rapport til Sjøforsvarets overkommando.

NØYTRAL: Karl Sandnes med konen på et marinefartøy rundt 1. verdenskrig.
BRANT: Königsberg i brann etter å ha blitt truffet av granater fra Kvarven.
VISER FREM: Dag Sandnes har tatt vare på farens rapport.
SENERE ÅR: Ekteparet Sandnes like etter kriigen.