Olav Garvik

LO og hele fagbevegelsen vil puste Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen tungt i nakken, mens miljøorganisasjonene først og fremst vil «plage» SV-lederen. Åslaug Haga vil merke et tilsvarende press fra landbruksorganisasjonene. Til sammen vil disse utenomparlamentariske pressgruppene trolig få stor makt over en rød-grønn allianse. Også Bondevik-regjeringen må ta hensyn til ytre maktfaktorer av dette slaget, men ingen har festet grepet på samme måte som det vi kan få oppleve etter neste valg. Fra SV-hold blir det til og med åpent innrømmet at det er et mål å gå i ledetog med miljøbevegelsen. Dverg i koalisjonen? Men før vi kommer så langt at en ny regjering av Ap, SV og Senterpartiet ser dagens lys en gang i oktober neste år, vil det etter alt å dømme bli utkjempet harde slag i Senterpartiet. Uroen og motstanden i det vesle sentrumspartiet mot det storslåtte samarbeidsprosjektet har vist seg å være større enn Åslaug Haga var forberedt på. Partisliterne er for det første redd for at Senterpartiet blir en dverg i koalisjonen. For det andre er avstanden til SV-politikken nesten uoverstigelig på mange områder. Frykten for å bli straffet av kjernevelgerne er så sterk at vi kan vente oss harde tak på partiets landsmøte til våren. Haga kan ha gjort opp regning uten vert. I verste fall kan dette prosjektet bli hennes bane ý før hun har gått seg skikkelig til som partileder. Venstres kjøttben Men vi kan også anlegge et annet og like interessant perspektiv: Senterpartiet er hestehandlernes arena. Kunne Lars Sponheim på vegne av vesle Venstre greie å skaffe seg mange og saftige kjøttben i Bondevik-regjeringen, er det ingen grunn til å tro at agrarene stiller dårligere! Dessuten vet Stoltenberg og Halvorsen at de må være ekstra raus mot Senterpartiet, akkurat slik Venstre opplevde det. Skulle Senterpartiet komme på vippen med bare to-tre representanter i Stortinget, er det ingenting i veien for at det kan få enda flere statsråder. Venstre har jo vist vei. Undrenes tid på Sem «Kaoskameratene», som de så stygt og urettvist er blitt stemplet, har mange uforenlige standpunkter ý også av ideologisk art. Det er besnærende å avlive regjeringsprosjektet av den grunn. Men går vi tilbake til valgkampen 2001, husker vi godt hvor stor sprik det var på alle bauger og kanter mellom Høyre på den ene side og KrF og Venstre på den andre. Det gjaldt bl.a. EU-medlemskap, EU-direktiver, alkoholpolitikk, skatte— og avgiftspolitikk, gasskraftverkenes skjebne og andre sentrale miljøspørsmål. Men på Sem Gjestegård skjedde de underligste ting den høsten. Hokuspokus i 1989 Det går an å finne en levelig vei i de fleste saker. Blir kompromiss for vanskelig, er det tradisjon for å oppsøke parkeringsplassen. Mange viktige spørsmål støver ned der. Det er ingen grunn til å tro at kompromisskunsten er dårligere utviklet i de tre partiene enn hos de nåværende regjeringskameratene. Politikk er alltid et spørsmål om vilje. Er viljen til å oppnå taburetter og regjeringsmakt sterk nok, er det alltid mulig å finne en løsning. Det største hokuspokus i så måte presterte Jan P. Syse & Co. da de på Lysebu høsten 1989 nær sagt greide å forene ild og vann i EU-spørsmålet. «Kaoskameratene» vil nok finne en velegnet seter utenfor Oslo om et års tid som vil stimulere evnen til politisk hestehandel. Det er skjedd større under enn det i norsk politikk.

KÅRE EIKELAND (tegning)