«Det trykte ord er et mektig våpen. Misbruk det ikke!» het det i Vær Varsom-plakaten, norske journalisters viktigste yrkesinstruks, da den kom i ny utgave i 1956.

Selv om denne parolen stadig er både kjent og viktig, kjenner de færreste til mannen som formulerte den: Christian A. R. Christensen, VGs første sjefredaktør og en sentral person i norsk etterkrigshistorie.

I en ny biografi, «Saklighetens lidenskap», forteller professor Martin Eide historien om Christensen, en mann som opererte vel så mye i kulissene som i det offentlige rom — og som foretrakk dannelse fremfor populisme.

Noe som kanskje bryter med den forhåndsoppfatningen dagens lesere har av en mann som var redaktør for VG fra 1945 til sin død i 1967.

— Jeg tror jo han ville betakket seg for mye av det som ligger i sensasjonsdelen av VG, sier Eide, som er professor i Informasjons- og medievitenskap ved UiB.

— Men han ville nok vært i stand til å forsvare den delen av VG som står for saklighet og undersøkende journalistikk. Denne avisen rommer jo både det beste og det verste i norsk presse.

Fengslet

Det var under arbeidet med sin bok om VGs historie at Eide ble oppmerksom på Christensens betydning - ikke bare for sin egen avis, men i etableringen av pressens posisjon i samfunnet.

— Han spilte en nøkkelrolle i rekonstruksjonen av norsk offentlighet etter krigen, og var med og la grunnlaget for etterkrigstidens medieverden, sier Eide.

Christian A. R. Christensen var en liberal mann fra et trygt overklassehjem, men utmerket seg i mellomkrigstiden som journalist i venstreorientere Dagbladet - hvor han var med på å fronte avisens sterke antinazistiske linje.

Under krigen deltok han aktivt i motstandsbevegelsen, særlig i arbeidet med paroler og antinazistisk propaganda. For dette ble Christensen fengslet allerede i 1941, men tyskerne manglet beviser og slapp ham fri igjen etter 15 måneder.

Mot slutten av krigen var han med på å skrive det såkalte Fellesprogrammet for gjenreisningen. Da freden kom var Christensen redaktør for NTB de to første, viktige dagene, han ledet frigjøringsavisen Oslo-pressen og fra 23. juni 1945 var han ansvarlig redaktør for den nye avisen Verdens Gang.

Saklighet, ikke sensasjon

— Christensen virket veldig mye i kulissene, det fascinerer meg sterkt, sier Eide om perioden etter krigen.

Som styremedlem i Norsk Presseforbund var Christensen blant annet sentral i arbeidet med Redaktørplakaten, som kom i 1952. Og tre år senere var det han som førte den nye, oppdaterte utgaven av Vær varsom-plakaten i pennen.

Med sitt sterke forsvar for nøkternhet og redelighet i journalistikken sto Christensen langt fra det rå, løsslupne bildet som ofte tegnes av moderne tabloidjournalister.

— Han ble aldri lei av å snakke om kvalitet, selv om også han så at det var nødvendig å popularisere VG for å ikke gå under økonomisk. Han var en stor popularisator, men prøvde å bevare kvalitetsidealet. Slik var han med på å etablere dette norske regimet med schizofrene aviser, sier Eide og utdyper:

— Det er jo liksom både saklighet og sensasjon som er VG-tradisjonen. Og han representerte sakligheten - lederskribentene deres er jo ofte veldig analytisk og nøkterne. De er ikke så meningssterke, de skal jo fri til hele folket samtidig.

Den tids karikaturstrid

Selv om den store folkeliggjøringen av VG fant sted etter Christensens tid, bærer avisen altså fremdeles preg av hans linje. Og dersom noen skulle tro at bruduljer rundt trykkefrihet og presseetikk var et moderne fenomen, så kan det jo nevnes at allerede i 1959 ble en norsk redaktør refset av Utenriksministeren på grunn av noen satiriske illustrasjoner.

Under tittelen «Det verste hendte Mao, han mistet sitt ansikt» viste VGs forside et bilde av Mao Zedong med kryss over fjeset. Inne i avisen var det en satirisk tegning av Mao som gransket sitt ansiktsløse speilbilde - noe som vakte negative reaksjoner både fra den kinesiske ambassaden og norske politikere.

— Det var jo i en tid der VG var på vei til å bli en populæravis. De trykket en tegning av Mao uten ansikt og ble utsatt for press fra Utenriksdepartementet om å komme med en beklagelse, men det sto Christensen imot, sier Martin Eide.