Øverby risikerte eget liv og reddet mange Utøya-ungdommer. I ettertid slet han med nattesøvnen og ble sykmeldt. Klumpen i magen vokste. Inntil det kom noen telefoner.

45-åringen, som sitter i formannskapet for Frp i Hole, var kanskje den første på vannet 22. juli som kom ungdommene til unnsetning, mens massedrapsmannen ennå herjet. Med båten sin fraktet Øverby mellom 25 og 30 ungdommer til fastlandet under Utøya-dramaet. I ettertid tenkte han på flere av de hardt skadede ofrene, og ikke minst på dem han ikke fikk tatt opp i båten. Da drapsmannens kuler kom for nær, måtte han dra fra gutten som svømte mot ham, gutten som han bare fikk ropt til.

— Jeg ropte at han måtte svømme til land og stille seg med ryggen mot fjellveggen der, sier Jørn. Han visste ikke om gutten overlevde. Men etter å ha stilt opp i en reportasje i høst ringte det.

— Jeg fikk telefon fra moren til gutten ... han lever, han hadde svømt mot land og stilt seg med ryggen mot fjellveggen. Han som ble skutt fem ganger ringte også, og ungjenten som ble skutt i magen og var minutter fra å dø. Hadde hun ikke kommet i land da hun gjorde, ville hun omkommet. Hun ble operert på Ullevål sykehus, mens jeg ennå kjørte ungdommer i land , forteller Jørn. For ikke lenge siden ble han invitert hjem til familien til denne jenten. Da fikk han en krystallplakett. Der sto hennes navn inngravert sammen med dette: ”Utøya 2011, 22.07. Takk for at du reddet mitt liv”.

— Det hjelper veldig, sier Jørn.Klumpen i magen er nå borte.

Koblet ut følelsene

— Jeg koblet ut det emosjonelle, da det sto på, sier Even Frogh. Huset er utleid. Uniformen forteller at han er reiseklar til Afghanistan, der han skal være på et seks måneders oppdrag. Allerede før Utøya-tragedien hadde han bestemt seg for å slutte som sikkerhetsinspektør i Norges Bank og dra ut.

Even og broren Stian tok imot MS ”Thorbjørn”. Fergen kom i land i vannkanten nedenfor husene deres. De kjenner skipperen. Even glemmer ikke de skrekkslagne passasjerene som kom ut av fergen. Sammen med broren og skipperen fikk han satt MS ”Thorbjørn” inn i redningsarbeidet. Så kjørte Even en hundeekvipasje med to politifolk til Utøya. Etterpå deltok også han i arbeidet med å frakte overlevende i land.

— Jeg husker ikke om jeg kjørte tre eller fire turer. Det var ti mennesker i båten på det meste, fra ti år til 25-30. Jeg minnes en som var skutt fem ganger, forteller han. 43-åringen så mange drepte. Hørte skrik etter hjelp. I ettertid har han også skjønt at han så mange livredde ungdommer som fortsatt lå og spilte døde, etter at gjerningsmannen var tatt.

Soldaterfaringen hjelper

Han har vært i Afghanistan før, og i Kosovo. Inntrykkene fra Utøya overgår alt han har sett og opplevd. Men erfaringen fra krigssoner har vært god å ha.

— Jeg tror det har hjulpet, men det er annerledes å se unger i en slik situasjon her, i rene klær og ... Det var så uvirkelig. Når du reiser ut har du våpen og uniform og er mentalt forberedt på en annen måte, påpeker Even. Han har vært med to ganger i den lokale samtalegruppen for de frivillige som hjalp til. Han har ikke hatt behov for mer oppfølging, sier han. Even deltok i begravelsen til Mor Utøya og minneseremonien i Oslo. Han tror mye vil bli som før i Hole kommune, selv om hendelsen aldri blir glemt. Men hva med ham selv?

— Jeg vet ikke ... jeg har tatt ting i rekkefølge, og jeg har prøvd å legge dette bak meg. Valgt ikke å dvele ved tragedien. 22. juli skal ikke få ødelegge, sier Even.

Hjelperne tilbake i normal hverdag

Over 100 frivillige, båtfolk, hytteeiere og campingfolk, deltok i rednings- og hjelpearbeidet etter massedrapene. Lederen av det kommunale kriseteamet i Hole kommune, Jane Nordhagen, sier det går bra med de aller fleste hjelperne. Det har ukentlig blitt arrangert samlinger for de frivillige, mange av dem har like opplevelser. De hjelper hverandre til å forstå, og til å komme videre.

— Noen har vært sykmeldt for en periode. Men de fleste tilbake i en normal hverdag. Det handler om å ta livet tilbake, sier Nordhagen.

Ordfører Per Berger (H) føler lokalsamfunnet har klart seg bra.

— Folk har blitt mer sammensveiset, stolte. Fordi vi taklet det som skjedde. Noen preges av dårlig samvittighet, fordi de ikke var med. De innbyggerne som ikke var her når det skjedde, synes det er synd de ikke fikk hjelpe, forteller Berger. Hole kommune mobiliserte stort etter terroren mot AUFs sommerleiren. 250 kommuneansatte trådte til. Fortsatt er ordførerens hverdag preget av hendelsen. Han er blitt en reisende i foredrag om beredskap og erfaringer kommunen med drøyt 6000 innbyggere gjorde seg.

- Tenker på ungdommene hver dag

”Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk på så mye kjærlighet vi kan vise sammen”, står det på minneplaketten på kaien ved Utvika camping. Her kom rundt 250 ungdommer i land.

— Mens vi så på nyhetene i stuen her begynte vi å høre skyting, forteller Torill Johbraaten. Noen av de første ungdommene som flyktet fra øyen kom inn i huset til campingeierne Brede og Torill Johbraaten. Her fikk de varm dusj, varm drikke, tepper og låne telefon.

— Det går greit med oss, vi tok ikke imot dem som ble fysisk skadet. Det er verre for de som var ute i båt, sier Torill, ennå preget av inntrykkene fra 22. juli. Hun ser ned i bordet mens hun forteller.

— Vi har tenkt på ungdommene hver dag, sier Torill. Ved siden av henne ved kjøkkenbordet sitter datteren Anita, hun forteller også om sterke inntrykk som ikke vil slippe taket.

— Jeg har sovet dårlig, sier hun.

— Gjerningsmannen har vært her på campingen og sondert også, det ble sagt at han var her 2. juli. Jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert om jeg hadde truffet en mann utkledd som politimann her oppe i resepsjonen, sier Anita.

Det er dønn stille på campingplassen denne høstdagen. Bare noen polske arbeidere bor i hyttene. Men det har strømmet folk til campingplassen i hele høst. Journalister fra hele verden og pårørende.

— Første søndag i advent var det folk her. Etter hundre dager var lokalavisa her, og for ikke lenge siden et tysk TV-team, forteller Torill og Anita.

— Vi får håpe neste sommer blir mer normal, sier de.

Ifølge campingeier Brede Johbraaten fikk de noen avbestillinger etter tragedien. Men de trofaste gjestene som gjorde en stor innsats vil ikke svikte.

— De har lovet å bli, sier han.

Nede på kaien ligger der fortsatt blomster og hilsener. Flagg står plantet i gresset. Spesielt en ting er spikret i minnet til Torill Johbraaten:

— Jeg tenker mye på tre jenter som kom inn i huset her. Den ene av dem hadde en bror igjen på Utøya ...

Datteren Anita sier:

— Det jeg husker best er alle de sjokkerte og forfrosne ungdommene som jublet hver gang det kom inn nye overlevende.

- Folk slitne av Utøya

Soknepresten i Hole, Morten H. Hunstad, sier mange mennesker i lokalsamfunnet som ligger tettest på Utøya har hatt behov for å prate.

— Jeg har snakket med ”mannemenn” som deltok i hjelpearbeidet. Noen har slitt som bare det. De har sett mye fælt. De vet at jeg er vant til å se menn gråte. De viser ting til meg de ikke viser kompisene. De er tøffinger, og bra folk, sier han.

I det siste har han møtt vanlige mennesker på butikken, mellom reolene, med behov for en prat.

— Egentlig er Utøya et ikke-tema. Folk er slitne av det. Konfirmantene vil ikke snakke om det. Det tar bort livsgleden. De unge vil prate om hyggelige ting, sier han.

— Det er mennesker her som ikke var med å hjelpe til. De sier de skulle ha stilt opp, men klarte det ikke. De føler skyld. Mange fikk også revet opp gamle sår. Til og med blant kolleger har jeg opplevd det. Jeg ble lamslått selv, men var så heldig at jeg fikk lov å bidra, forteller soknepresten.

Han tror lokalsamfunnet vil klare seg bra etter Utøya, skryter av kommunen og mener holeværingene har vist sine beste sider.

— Men prisen er for høy til at jeg vil si det har kommet noe godt ut av hendelsen, mener Hunstad.

— Dette var ondskap, det har ikke noe med Gud å gjøre, Gud er på ofrenes side, det er også det folk uttrykker til meg. Vi kan ikke kreve at noen skal tilgi noe slikt som hendte på Utøya, sier soknepresten. Han er ikke overrasket over rapporten om Breiviks psykiske tilstand.

— En som møter tryglende barn og skyter dem, må være sinnssyk, sier han.

Ros gav kraft til å gå videre

”Målet var Sundvolden. Det står for meg som gjestgiveriet over alle i verden”, skrev Johan Borgen i boken ”Barndommens rike”. Mellom 800-900 pårørende og overlevende samlet seg på et av Norges eldste hoteller kvelden 22. juli. Samt statsminister, statsråder, kongen og dronningen og kronprinsen. Utenfor sto verdenspressen. Sundvolden Hotel ble krisemottak, helsesenter, pårørendesenter. Her fikk ofrene varme, omsorg og mat.

— Plutselig jobbet vi her med å dekke menneskers primærbehov, sier hotelleier Tord Moe Laeskogen. Han snakker om takknemligheten pårørende og overlevende viste, hilsener på servietter, fra folk som måtte reise hjem uten sitt eget barn. Hotelleieren henter en svær mappe full av godord: Tusen takk for uvurderlig bistand og hjelp etter den tragiske hendelsen 22.7. Vi er svært takknemlig. Vennlig hilsen Arbeiderpartiet v/Raymond Johansen.

— Vi har fått mange gode tilbakemeldinger fra de etterlatte, pårørende og det offentlige Norge. Det har gitt den nødvendige kraften til å gjennomleve det som skjedde og gå videre. Tragedien vil prege oss alle for alltid, men det spørs hvordan du tar det, forteller Tord. Han sier de er stolte over innsatsen, og for at de har fått lov å gjøre noe meningsfylt.

— Vi har fått mye erfaring, sterkere samhold, mer nærhet, forteller Tord.

Hotellet har fått noen avbestillinger. Det er enkelte som synes det er vanskelig å komme dit.

— Vi mener at det ble gjort ett godt arbeid på hotellet, og at dette arbeidet underbygger merkevaren. Det er imidlertid ikke tvil om at vi vi blir knyttet til 22.7, men tross alt var vi «det gode» for mange. Jeg tror vi etter hvert skal få tilbake hverdagene og at hotellets drift normaliseres, sier hotelleieren.

- Øyens skjønnhet er borte

Hagemøblene står ennå på terrassen i Utstranda. Snart ser vi bare konturene av Utøya i høstmørket. Rett der ute ligger Nakenodden, der mange ble skutt og gjerningsmannen filmet før han ble arrestert.

— Før var bostedet vårt en perle. Det er det ikke lenger, sier Debbie Bakke (51) om sitt hjem de siste 16 årene.

Hun kjente en merkelig lukt i bilen. Var det brann? Debbie hadde jobbet overtid 22. juli. Nå var hun snart hjemme. Hun slapp to ambulanser forbi, tenkte de var på vei til Oslo. I det hun tok ned vinduet kjente hun det; kruttrøyk. Hun hørte skudd, så ungdommer løpende ved veien i undertøyet, skrekkslagne og våte.

Når hun kjører langs Utstranda i dag, tenker hun fremdeles tilbake på lukten, lyden og synsinntrykkene.

— Når jeg ser Utøya, dukker det opp bilder av ungdommer som kjempet for livet. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det som skjedde. Jeg har lurt på om jeg orker å bo her. Den første tiden klarte jeg ikke sitte på terrassen, sier Debbie.

Debbie sier massedrapene skapte frykt og tung ensomhet i hennes hverdag. Men hun finner trøst i minneplassen like ved postkassen deres. Dit har folk kommet hver dag med blomster og vakre ord. Sørget og vist respekt og omtanke.

— Det har gjort det lettere å takle hverdagen med Utøya som nærmeste nabo, sier hun. Inntrykkene vil uansett sitte i resten av livet. Øyens skjønnhet er borte, sier Debbie. Men hun tror den kan gjenvinnes.

— Jeg gleder meg til AUF-ungdommene tar tilbake Utøya og viser sin styrke. Det vil hjelpe oss videre.

TILBAKE: Jørn Øverby er merket for livet etter å ha reddet ungdommer på Utøya. Men han har fått nattesøvnen tilbake og er i full jobb som mekaniker igjen.
HÅVARD BJELLAND