Dramatiske befolkningsendringer kan få konsekvenser for kommunenes inntekter.

En fersk rapport fra Norsk institutt for by— og regionforskning (NIBR), laget av forsker Kjetil Sørlie, viser hvordan befolkningen ligger an til å vokse eller minke i hver enkelt kommune fram til 2009. NIBR-rapporten er laget på oppdrag fra Kommunaldepartementet, for at de skal kunne vurdere effektene av inntektssystemet.

Det er første gang det er laget en så detaljert oversikt over kommunenes befolkningsutvikling, der kommunene er rangert og kan sammenligne seg med hverandre.

Jo flere innbyggere en kommune har, jo høyere overføringer får den i form av statlig rammetilskudd. Men tilskuddet øker også hvis kommunen har en høy andel barn i skolealder og en høy andel eldre, fordi det innebærer store utgifter til skoler og eldreomsorg. Desto raskere befolkningen endrer seg, jo vanskeligere er det for inntektssystemet å holde tritt.

Overføringer

— Kommuner med rask befolkningsnedgang har tidligere fått svi uforholdsmessig mye for dette. Selv om antall skolebarn halveres i en kommune, betyr ikke det at utgiftene til skole halveres, sier forsker Kjetil Sørlie til NTB.

Sørlie har ikke selv regnet ut hvilke konsekvenser befolkningsutviklingen har for de statlige overføringene til hver enkelt kommune. Dette vil Kommunaldepartementet regne ut selv.

De to hovedtypene av kommuner som kan vente sterk og jevn vekst i alle aldersgrupper, er mellomstore byer utenfor Østlandet som er markerte regionale sentra (for eksempel Tromsø, Bodø, Alta, Førde, Kristiansand) og forstadskommuner til større byer (som Frogn, Nesodden, Sola, Randaberg og Fjell).

Så ulike kommuner som Oslo, Bærum, Hemsedal, Tønsberg, Rennesøy, Utsira og Meland kan vente den sterkeste veksten av barn og unge.

— Hemsedal har hatt en formidabel utvikling på 1990-tallet. Kommunen har i den grad lykkes med sin turist- og reiselivssatsing at det virkelig slår ut i analysen, heter det i rapporten. Befolkningen i disse vekstkommunene vil øke med mellom 9 og 23 prosent.

Nedgang

De kommunene som kan vente sterk, jevn befolkningsnedgang, er små distriktskommuner som Folldal, Kviteseid, Flatanger, Sørfold og Tysfjord. Av de 15 kommunene som kan vente sterkest tilbakegang blant de yngre, ligger 11 i Nord-Norge, to i Nord-Trøndelag, en på Østlandet (Etnedal) og en på Vestlandet (Ullensvang). Befolkningsnedgangen vil bli på mellom 10 og 22 prosent.

I landet som helhet ventes befolkningen å øke med om lag 5 prosent fram til utgangen av 2009. Økningen er sterkest i byer og forsteder, slik det var i forrige tiårsperiode.

Distriktskommunene får en samlet nedgang på rundt 5 prosent.

Fødselstallene er ventet å gå ned i denne perioden, fordi antall kvinner i fruktbar alder synker. Aldersgruppen 24-35 år minker med 15,5 prosent, på grunn av de lave fødselstallene på 1970-tallet. Det blir en økning på hele 27,8 prosent i aldersgruppen 53-70 år, som er den store etterkrigsgenerasjonen.

Aldersgruppen mellom 71 og 83 år går ned, mens det blir 15 prosent flere eldre over 84 år.

Fruktbarhet

— Dagens barnegenerasjon er den første med lavere innslag i distriktsbefolkningen enn i landet som helhet. Tidligere ble det født så mange barn i distriktskommuner at de hadde "råd" til å la noen flytte ut. På 1970- og 1980-tallet skjedde det en utjevning mellom by og land. Ettersom en større og større andel av barnegenerasjonen vokser opp i byer, vil skjevheten mellom by og land forsterkes raskere hvis flyttemønsteret holder seg, sier Kjetil Sørlie.

Han mener det blant annet skyldes at stadig flere av kvinnene som fikk barn på 1980- og 1990-tallet, hadde rukket å flytte hjemmefra og bosette seg i byer før de fikk barn. Alderen for førstegangsfødende steg markert i denne perioden. De siste to generasjonene har rundt en femdel av dem som har vokst opp på landet, flyttet tilbake til hjemkommunen som 35-åringer. Når flere barn vokser opp i byer, vil det stadig bli mindre tilbøyelighet til å bosette seg i distriktene.