23. juli: Jens Stoltenberg nøler. Tviholder på manus, virker fjern. Har ikke sovet, har romstert alene i nattestimene med beskjeden fra politidirektør Øystein Mæland som på telefon, i halv tre-tiden, forteller at minst 80 er døde på Utøya. «Det er som et mareritt», sier en blek Stoltenberg inn i TV-kameraene.

I dag er det fire uker siden. Den mest krevende unntakstilstand noen norsk statsminister har opplevd siden andre verdenskrig.

Selv har Stoltenberg deltatt i syv gravferder. Holdt seks store taler. Møtt flere hundre overlevende fra Utøya og de falnes søsken og kjærester, mødre og fedre, oftest i egne møter hvor han mest lytter, hører på historier om ungdommene som ikke kom hjem.

Men også unntakstilstander har sine etapper, sin utvikling — og snart; sin avslutning.

Møtene med sorgen

- I høst omtalte din egen pressesjef deg som «farlig maskinmessig». De siste fire ukene har du grått, klemt og trøstet sørgende. Har du overrasket deg selv?

— Nei. Jeg opplever at det er sider av meg som nå trengs som det ikke har vært samme behov for før. Jeg jeg kommer ikke til å slutte å være opptatt av økonomisk politikk og arbeidsplasser. Men i disse ukene har menneskelig omsorg og varme vært det viktigste. Det har vært veldig naturlig.

- Du har vært svært personlig i mange av begravelsene, grått og snakket om at du selv er far. Hvorfor?

— Dette er veldig personlig for meg. Det har gått innpå meg som alle andre. Det har jeg ønsket å formidle. Jeg opplever at de pårørende setter pris på det.

- Du kan virke litt sjenert i møte med mennesker du ikke kjenner. Men i møte med sørgende, som mange av oss lett skygger unna, har du virket veldig resolutt ...

— Jeg opplever det som veldig meningsfullt å møte sørgende. Å gå bort til dem. Snakke om personlige ting. Det er aldri feil å gjøre det. Noen kan virke litt utilgjengelige, men blir likevel glad for en klem, noen ord. Slike møter har en mening, et formål.

Hva hvis han var muslim?

- Kadra Yusuf er en av flere som har beskrevet hvordan norske innvandrere ble hetset i timene etter bomben i Regjeringskvartalet. Hva tenker du om det?

— Jeg har hørt mange historier om at muslimer følte seg mistenkt og noen forfulgt den fredagen. Det er et varsku. Det er et stort tankekors. Det vitner om en gruppetenkning som vi må bekjempe. Handlinger begås ikke av grupper, men av enkeltmennesker.

- Er du trygg på at Norge ville svart på terroren med en omfavnelse av kjærlighet og mangfold dersom det hadde stått en muslim bak?

— Nei. Jeg håper det, men helt trygg er jeg ikke. Det er gruppetenkningen som er så farlig. Hvor viktig det er å se det enkelte mennesket, tror jeg er noe av det som kommer ut av 22. juli.

Vil alltid være med Ap

- Hvordan vil 22. juli-angrepene prege Ap på sikt?

— Det blir en del av vår identitet og vår historie. Det vil være med oss. Alltid. Og det har skapt en veldig sterk følelse av nærhet og tilhørighet i organisasjonen. Men utover det er det for tidlig å si.

- Er det problematisk at Aps symboler, som rosen og ord som «samhold» og «solidaritet», den siste måneden er blitt hele folkets språk for å ta avstand fra terror?

— Nei. Jeg opplever det som symboler som langt på vei er fellesgods i Norge.

Mer sikkerhet?

- Må Norge leve med hevet sikkerhetsnivå i fremtiden?

— Det er en løpende vurdering. Men vi må huske at det har vært en omfattende heving av sikkerheten bare siden jeg var statsminister første gang for elleve år siden. Den gangen hadde ikke jeg sikkerhetsvakt. Da Gro var statsminister, ble kontoret hennes okkupert av besøkende samer. Og selv land som har vesentlig høyere bruk av sikkerhetstiltak enn Norge, har ikke kunnet verge seg mot terror, som London, New York og Madrid.

- «Det blir et Norge før 22. juli og et etter 22. juli 2011» sa du en uke etter terroren. Hvordan vil Norge endre seg?

— Ut av det onde, vokser det noe godt. Vi har allerede sett et folk som står opp for noen grunnleggende verdier. Det er en stor styrke i seg selv at et helt folk kan gå på gaten og formidle både varme og menneskelig omsorg, og gi støtte til Norge som et åpent demokratisk land hvor ingen skal frykte og si sin mening.

- Men hvordan vil det på sikt prege den politiske arbeidshverdagen?

— Tonen vil bli litt mer varsom, i hvert fall når vi diskuterer innvandring og det flerkulturelle Norge. Dessuten: Vi har tatt demokratiet som en selvfølge. Jeg tror flere vil verdsette og delta i demokratiet.

- Har 22. juli endret ditt syn på politiske saker?

— Det har forsterket erkjennelsen av hvor viktig demokratiet vårt er; at vi trygt kan si hva vi vil, også omstridte ting - uten å være redde.

Ansvar og skyld

- På nettet er overlevende fra Utøya blitt anklaget for at de kunne gjort mer for å hjelpe andre. Hvordan skal vi forholde oss til det?

— Jeg har ikke sett det selv, men flere har nevnt det. Først og fremst mener jeg vi skal være glad for alle som overlevde. Vi som ikke var der, kan aldri forestille oss hvor uoversiktlig det var på den øya og hvor lite det var mulig å gjøre for dem som var der.

- Vil du si noe til dem som overlevde på Utøya og nå føler skyld...

— Det er bare en som har skyld. Det er gjerningsmannen. Alle forsøk på å gi andre delvis skyld reduserer hans ansvar. Vi må aldri glemme at det er gjerningsmannen som har ansvaret og skylden for alle livene som gikk tapt.

- Føler du personlig ansvar - fordi dette skjedde på din vakt som statsminister?

— Jeg føler ansvar for alt det vi gjør, og det vi ikke har gjort, for å forsøke å verge oss mot denne typen angrep fordi jeg er statsminister i Norge. Derfor har jeg så mye som mulig vært til stede for de som er rammet, formidlet hele nasjonens sorg, men også tatt initiativ til at vi nå får frem den ærlige og usminkede sannheten om det som skjedde 22. juli.

- Var dere på noen måte naive før terroren?

— Det er altfor tidlig å si, men etter et så blodig angrep er det rart om vi ikke finner noe som vi må gjøre annerledes i fremtiden.

- Foran 200.000 nordmenn lovte du på Rådhusplassen tre dager etter terroren «aldri mer 22. juli». Hvordan kan du love det?

— Det er en sterk målsetning, som en samlet nasjon har. Jeg kan ikke utelukke at vi igjen vil oppleve terroraksjoner i Norge. En slik garanti kan jeg ikke gi. Men vi må gjøre det vi kan for å unngå at det skjer, både gjennom sikkerhetstiltak og ved å skape gode fellesskap og holdninger.