— I Norge er det ikke slik at en ny reform erstatter den forrige. I stedet blir de liggende som geologiske lag oppå hverandre i utdanningssystemet. Det gjør at når det dukker opp store problemer, vet vi ikke hvilke geologiske lag som sørger for jordskjelvene, sier Trippestad, leder for Senter for utdanningsforskning ved Høgskolen i Bergen.

Han har skrevet doktorgrad om skolereformene i 1994 og 1997, som daværende utdanningsminister Gudmund Hernes (Ap) var arkitekten bak.

— I tillegg reformerer vi alt på en gang i hurtig tempo. Når man i blinde hiver mange baller i luften samtidig, vet man ikke hvilke baller som treffer hvor. Man blir usikker både på hva som har gitt suksess og fiasko, sier Trippestad.

— Paradoksalt nok kommer alltid reformene med en retorikk om helhet og sammenheng, struktur og orden. Men reformmetodene ødelegger for reformenes målsettinger. I praksis skaper metoden kaos, sier Trippestad.

Skolereformene i 1994 og -97 resulterte blant annet i at Norge fikk en av verdens mest sentralstyrte skolesystemer, mener Trippestad.

— Reformer i Norge har vært lite kunnskaps- og forskningsbaserte. Problemene blir ytterligere forsterket ved at man i tillegg utelater kunnskapene som allerede finnes hos lærerne og i skolene. Skolene er blitt et sted hvor alle andre enn lærerne får definere hva som er problemene og der alle andre skal bestemme løsningene. Trippestad har ikke forsket på baseskoler.

— Det virker som om skoleeierne sjelden har noen entydige og klare begrunnelser for baseskolen. Noen ganger virker det å være reelle pedagogiske begrunnelser bak. Andre ganger synes pedagogiske begreper bare å fungere som skalkeskjul for arkitektens ambisjoner eller som små søte drops i munnen på overbegeistrede lokalpolitikere, sier Trippestad.