Enkelte lurer nok på hva han er skapt av, denne hvileløse overraskelsesmannen som nesten dagstøtt er en del av nyhetsbildet. Evnen til å fornye seg, se ting med andre og skarpere øyne enn folk flest i langt yngre aldersgrupper, er i ferd med å bli legendarisk.

Jo, det er fristende å bruke store ord om politikeren som fyller 75 år i morgen fredag 3. oktober. Det er bred enighet, på tvers av partigrensene, om at han stadig er en intellektuell kraft som ingen kan stille seg likegyldig til — aller minst den store skaren av såkalte Israel-venner som holder pusten hver gang han ytrer seg om utenrikspolitikk.

Nyter ikke noe otium

Vi har nok av eksempler på at politikere, også av det store format, velger å gjemme seg vekk med dagligdagse puslerier når de går av som folkevalgte. Litt penere innpakket heter det «å nyte sitt otium.»

Den slags nytelse står fjernt for eks-statsministeren som ledet nasjonen sammen med bl.a. Senterpartiet (!) i flere år på 1980-tallet.

Det eneste otium Kåre Willoch ser ut til å nyte, er de rolige stunder han i korte perioder tilbringer på hytten ved Grimstad sammen med fru Anne Marie.

Etter at han ble pensjonist for bare fem år siden, har han for det første vært direktør ved Fridtjof Nansens Institutt, vært styreformann i NRK (og dermed holdt Einar Førde i ørene), ledet det banebrytende Sårbarhetsutvalget, skrevet enda en memoarbok og holdt et antall foredrag og debattinnlegg som sprenger grensene for en såkalt normalarbeidsdag.

Ble brått folkekjær

Når vi ser tilbake på Willochs meritter og politiske (og personlige) utvikling, faller det naturlig å sette et lite veimerke på slutten av 1970-tallet, da høyrebølgen begynte å rulle - og «skylte» ham like opp i statsministerstolen høsten 1981.

Før den tid var han fremfor alt den skoleflinke og briljante konservative unge bymannen som ikke akkurat virket påfallende folkelig. Han hadde allerede vært stortingsmann et par decennier, statsråd, generalsekretær og partileder, og ble ansett for å ha nådd sitt politiske høydepunkt. Skulle Høyre gå mot en ny vår og vinne nye velgergrupper, var det alminnelig oppfatning at partiet måtte satse på andre typer enn Willoch.

Så feil gikk det an å ta! Kåre Willoch hadde potensial til så mye mer enn han hittil hadde fått vist. Da han ble statsminister, var han nesten i ferd med å bli folkekjær. Han sprudlet og blomstret i møte med alminnelige sogninger og mennesker ellers. Og gjorde han det før, så hadde han sannelig greid å skjule det godt.

Også et petimeter

Som statsminister var han et petimeter, og en detaljist som holdt hver enkelt statsråd hardt i kragen. Men samtidig var han en drivende nybrottsmann som bidro sterkt til at vi fikk et åpnere samfunn. Det ble lov å gå i butikk også etter mørkets frembrudd. Monopoler sto for fall. Staten måtte trekke tilbake sin lange, kontrollerende arm på område etter område.

Men det de fleste nok husker best fra disse årene var de forrykende Gro-Kåre-duellene, fortrinnsvis i fjernsynet. Det var Kåre som terget, og Gro (Harlem Brundtland) som lot seg terge. Bataljene i manesjen var først og fremst eminent underholdning. Vi har vel aldri opplevd liknende «mannjevning», verken før eller senere.

«Nei, ikke nå igjen»

Det har i årenes løp vært en fornøyelse å være vitne til at Willoch ble en fri fugl med brede vingeslag etter at han slapp unna de dagsaktuelle plikter og bindinger som partipolitiker og folkevalgt. Han er blitt politikkens fremste libero. Nei, han har så visst ikke blitt hengende i hornet - noe som riktignok har vært både til glede og ergrelse for hans arvtakere.

Da jeg noen år etter regjeringsskiftet i 1986 satt sammen med en partileder som lyttet anspent til partifellen Willochs uttalelser i en dagsnyttsending, tok han seg plutselig for pannen og utbrøt: «Nei, ikke nå igjen!»

Det kan nok være at høyrefolk har vært i tvende sinn om de skulle smile eller sture når han i sin vante stil har gått på tvers av partiprogrammet og bl.a. advart mot å bygge gasskraftverk. Ja, særlig i miljøsaker har han vært en grønn apostel. I mange andre saker, bl.a. i familiepolitikken, har han fremstått som en særdeles «myk» mann.

I norsk samfunnsdebatt er han stadig en ener som ingen kan overse. Spennvidden i engasjement og innsikt er formidabel. Kåre Willoch må være den beste eks-statsministeren landet har hatt.

STADIG AKTIV: Kåre Willoch har ennå ikke tatt seg tid til å nyte sitt otium. Etter at han som 70-åring gikk av som fylkesmann, var han bl.a. direktør noen år ved Fridtjof Nansens Institutt.<p/> ARKIVFOTO: HÅVARD BJELLAND