Dersom det i festlige lag kommer frem at jeg jobber som journalist, må jeg ofte bruke tid på å forsvare Dagbladets puppefiksering, VGs kjendisjakt og pressestandens generelle upresishet. At Norge heller ikke har noen kvalitetsaviser, à la Le Monde eller New York Times, har jeg også måtte unngjelde for noen ganger.

Dette scenariet har utspilt seg temmelig ofte i løpet av de 10 årene jeg har jobbet som journalist. Denne sommeren har utspørringen fått en annen dimensjon. Får folk høre at jeg jobber som politisk journalist, finnes det ikke grenser for hva de vil ha meg til å svare på. Hvor mye av SVs miljøpolitikk vil partiet få gjennomslag for hvis de blir med i regjeringen? Hvorfor samarbeider Venstre med KrF? Hva er det som er så galt med Frp? Og, ikke minst: Hva stemmer du på valgdagen? Det siste spørsmålet klarer jeg vanligvis å styre unna ved å henvise til at vår demokratiske valgordning bygger på hemmelige valg.

Senest i helgen spurte en venninne meg til råds om hva hun burde stemme. Passe politisk korrekt forklarte jeg at den slags rådgivning dessverre ligger utenfor mitt saksfelt, men påpekte selvsagt at det viktigste var å stemme.

Familiemiddager er intet unntak for politiske utspørringer. Her forleden ville min fem år gamle nevø vite hva vi voksne snakket om. «Stortingsvalget», forklarte jeg tålmodig. «Da skal vi bestemme hvem som skal styre landet. Ikke kongen, altså, men statsministeren.»

«Å, ja», svare han og tenkte seg om. «Hvorfor kan man ikke bare trekke lodd?»

Hadde det bare vært så enkelt. Da hadde jeg kanskje fått lov til å slippe å snakke om jobben neste gang jeg går på fest.