Men den klokeste språkbruk er ikke alltid den som får taleren til å fremstå som verbalkunster og ordekvilibrist, for slik tale gjør oppmerksom på seg selv som retorikk. Jo mer elegant taleren bruker ordene, desto mer forsøker han sikkert å overtale oss, tenker vi intuitivt. Bondevik har mange gode formuleringer, men vi opplever dem sjeldent som artistisk velformulerte og som forførende retorikk. Som da han i en debatt med Stoltenberg sa: «Det er jo det som er litt pussig med Arbeiderpartiet og de røde, at de sier 'ja vi er veldig for valgfrihet, men det skal være valgfrihet mellom barnehage og barnehage', skal man ha valgfrihet, så må det sjølsagt være to alternativer, altså barnehage, som vi er enige om, og kontantstøtte som de vil ta bort». Kontrasten er klar, men ikke så påfallende at den avslører seg selv som et middel til overtalelse.

Et annet språklig grep, som Bondevik bruker i denne valgkampen er anklagene mot Arbeiderpartiet og SV, for å være de eneste partiene i Norge som vil fjerne «en velferdsordning, nemlig kontantstøtten, som har virket utjevnende». Heller ikke denne formuleringen er oppsiktsvekkende, men den er retorisk fordi den ved å definere kontantstøtten som et velferdsgode får oss til å se saken på en ny måte. Samtidig gjør den oss oppmerksom på det paradoksale i at partier som normalt ønsker slike goder, i dette tilfellet ønsker å fjerne et. Underforstått: disse partiene er i splid med sin egen politikk.