TERJE ANGELSHAUG

Mange har hatt den opplevelsen før dem. Få av dem er journalister. Hvordan blir livet når du i lange perioder, nesten daglig, ser deg selv omtalt kritisk i aviser, på tv og hører det samme i et ukjent antall nyhetssendinger på radio?

Et forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo forsøker å svare på dette spørsmålet. Omkring 40 personer er dybdeintervjuet Blant intervjuobjektene finnes politikere, næringslivsledere, idrettsutøvere, trenere og ledere innen offentlig forvaltning. Temaet har nettopp vært hvordan de har opplevd massiv, kritisk medieomtale. Hvilke konsekvenser har det fått for livet på kort og noe lenger sikt? De endelige resultatene foreligger ennå ikke, men Øivin Tjore, en psykolog og tidligere journalist som er knyttet til prosjektet, forteller at mye er likt i svarene fra de 40: De opplever seg som sjanseløse i mediestormen og kommer aldri til orde med sin versjon av saken. Kritikken kommer fra alle kanter samtidig, og følelsen av maktesløshet blir overveldende. Flere oppfatter situasjonen slik at uansett hva de sier, blir det galt. Mediene siterer hverandre, uten å foreta en selvstendig vurdering av det journalistkolleger har gjort. Knapt noen stiller kritiske motspørsmål. Alle løper i samme retning. Ganske raskt kommer sakens fakta i bakgrunnen.

SYNSERNE OVERTAR arenaen. Media skaffer kommentarer fra mer eller mindre kyndige som oftest forsterker medias vinkling av saken. Mange «ofre» opplever det som krenkende når disse synserne, som gjerne kjenner selve saken dårlig, kommer med kritikk. Tilsynelatende forstår de ikke effekten av kritikken de fremmer.

Undersøkelsen tar ikke stilling til om omtalen i mediene er berettiget eller ikke, men ingen av de 40 er straffedømt..

Tjore forteller at intervjuobjektene har svært ulikt forhold til media. Mens politikere og toppidrettsutøvere er helt avhengige av medieomtale og erkjenner det, er forbausende mange av næringslivstoppene helt uforberedte på offentlig, kritisk omtale.

Evnen til å tåle kritikken varierer svært. Saklig uenighet er ikke så ille, men personsjikane er sårende. Det verste ved å bli «hengt ut» er tapet av offentlig anseelse og omdømme. Erfaringene viser at det kan være minst like ille å få lokale medier på nakken som riksmediene. Virkningene for den enkelte over tid synes å avhenge av nettverket han kan støtte seg til.

UNDERSØKELSEN ER, som sagt, ikke ferdig, men de antydninger om resultatene som Øivin Tjore gir, kan danne grunnlag for noen viktige kjøreregler:

Vi bør unngå negative karakteristikker av personer hvis ikke de personlige egenskapene er en viktig del av saken.

Det er ingen grunn til å stole blindt på det kolleger i andre aviser skriver. Vi må sjekke selv.

Den angrepne part må slippe til orde på en skikkelig måte, og vi må gjøre vårt beste for å opprettholde en saklig og åpen kontakt, også når journalistikken er kritisk.

Vi må passe oss slik at antallet saker om samme person og sak ikke blir urimelig høyt i forhold til innholdet i saken.

La oss sørge for at alle fakta i saken er skikkelig belyst før vi slipper kommentarene løs.

Presentasjonen betyr mye for graden av belastning. Å figurere med bilde og negativ tittel på førstesiden dag etter dag, er særlig belastende.