Mannskapet og det statseide rederiet som eide den østtyske lastebåten Trattendorf ble i samtiden brennemerket som arrogante og ikke villige til å komme til Norge for å forhandle med de etterlatte eller møte i en rettssak.

Men det var storpolitiske hensyn i en iskald krig som hindret de fem som skulle til Norge, fra å stille i retten. Forfatter og journalist Gunnar Grytås avdekker spillet bak kulissene i sin nye bok «Våte graver» der han tar for seg tolv skipsforlis i Troms.

Ikke for norsk rett I korrespondansen mellom Utenriksdepartementet og Statens Utlendingskontor våren 1964 finner Grytås den egentlige årsaken til at saken aldri ble ført for en norsk rett.

— Det var realiteten ikke aktuelt å slippe østtyskerne inn i Norge fordi det ville være en indirekte anerkjennelse av staten DDR. Konklusjonen er at hensynet til en full belysning av saken i Norge, og kanskje en bedre erstatning enn det man til slutt fikk, tapte for overordnede utenrikspolitiske mål, sier Gunnar Grytås til NTB.

Rent i senk Det var natt til 26. januar 1964 at den 11.000 bruttotonn store østtyske lastebåten Trattendorf kolliderte med banklinebåten Nysjø utenfor Hjelmsøy vest av Nordkapp. Tromsøbåten Nysjø ble spjæret i to og hele mannskapet på 14 omkom.

Skipperen på Trattendorf meldte fra om kollisjonen, snudde og starter den nytteløse letingen etter overlevde. Ulykken skjer tre år etter at Berlinmuren ble satt opp og ble en sensitiv sak for norske myndigheter.

Brevveksling Gunnar Grytås har fått frigitt dokumenter fra Utenriksdepartementets arkiver. Her går det fram at saksbehandler Carl August Fleischers innledende positive innstilling til innreisetillatelsen senere skulle bli overkjørt av overordnede i UDs rettsavdeling.

Den endelige konklusjonen kommer i et notat datert 2. april 1964. fra Jens B. Heggemsnes ved departementets 2. rettskontor. Det er østtyskernes reisedokumenter - DDR-pass - som er problemet. Norge anerkjente ikke DDR i 1964.

- Presser på «Etter konferanse med underdirektør Bush i Politisk Avdeling og telefonsamtale med sjefen for Statens Utlendingskontor, ble det klargjort at man ikke på noen som helst måte kunne godta DDR-pass. Dette ville innebære en anerkjennelse av det østtyske regimet.

Av lett forståelige grunner presser østtyskerne på for å få i stand en løsning på dette grunnlag i den situasjon som her er oppstått ved at store, norske økonomiske interesser er involvert.», heter det i notatet.

Nysjø-forliset fikk store oppslag både lokalt og i norske riksmedier. Men østtyskerne kom ikke til orde. Heller ikke med presiseringen av at skipperen på Nysjø ikke hadde kjørt med slukkede lanterner slik det ble meldt av det internasjonale nyhetsbyrået UPI. Istedenfor rettssak, ble det inngått et forlik med rederiet i Sverige der det norske erstatningskravet på 2 millioner kroner ble halvert.

Hemmelighold Gunnar Grytås drar sammenligningen med det mer kjente Utvik Senior-forliset utenfor Senja 25 år senere.

— Kontrasten mellom de politiske realitetene jeg finner i dialogen mellom UD og Statens utlendingskontor og det offisielle bildet er interessant. Ikke minst fordi vi senere har hatt forlis som Utvik Senior der man har satt spørsmålstegn ved om norske myndigheter er i stand til å hemmeligholde ting rundt en tragisk hendelse der folk krever alle kort på bordet. Det var de tydeligvis i stand til i 1964, og det var de sannsynligvis også i 1979, sier Grytås til NTB.

AVDEKKER ÅRSAKEN: Journalisten Gunnar Grytås avdekker i boken «Våte graver» den egentlige årsaken til at dødskollisjonen mellom fiskebåten Nysjø og det østtyske fraktefartøyet Trattendorf ikke ble ført for inn for norsk rett. Foto: Scanpix