Kampen om å tiltrekke seg nye forfatterstemmer tilspisser seg. Aschehoug rykker ut i sosiale medier med Youtube-videoer hvor redaktørene gir sine beste stalltips: «Stå opp tidlig. Sett på kaffen. Skriv.»

Signaler 2016.jpg

Kanskje ikke rakettforskning, men en nødvendig påminnelse om at disiplin er det eneste som duger for at skrivebordsskuffens notater kan få et publikum. Gyldendal starter til høsten ettårig skriveskole for å sikre seg nye forfatterskap.

Midt opp i dette holder Cappelen Damm stand med sin årlige debutantantologi «Signaler», som har eksistert i 25 år. For flere skribenter er dette blitt et springbrett til en videre forfatterkarriere. Lokale Erlend Nødtvedt var med i «Signaler» i 2005, og ble senere snappet opp av konkurrentene i Aschehoug. I år kom det inn over 400 bidrag, noe som er rekord.

Hvordan står det så til med 2016-versjonen av skriverekruttene? Forfatter Eivind Evjemo er redaktør har stått for utvelgelsen. Lars Ramslie, Inger Elisabeth Hansen og Endre Ruset er blant de inviterte gjestene. Sistnevnte har skrevet en langdikt hvor han tar utgangspunkt i de medisinske termene som ble brukt av legen under 22. juli-rettssaken, og er et av de mer vellykkede forsøkene på å skape litteratur av tragedien.

Men hovedsaken er elleve nye stemmer . Hva kan utvelgelsen si om hva slags tendenser som preger nyere, norsk litteratur?

Et klart høydepunkt er Hedda Rosenberg (f. 1989) med bakgrunn fra Skrivekunstakademiet i Hordaland. De tre korte novelletekstene viser en debutant som klarer å skape tydelige og effektive litterære scener bygget av gode, underfundige dialoger. Stilen kan minne om danske Helle Helle, noe som absolutt er en kompliment. Karakterene Unni og Ove, som hun plasserer på en litt hjelpeløs roadtrip på Island, en situasjon som får frem grumset i forholdet, vil jeg absolutt lese mer om.

Gjennom en minimalistiske, konkrete beskrivelser får Rosenberg også sagt mye om den nybakte tobarnsmoren Petra, som har sett bedre dager: «Jeg strakk meg etter ham, men han satte seg opp og begynte å massere meg. Han presset fingrene sine inn i ryggen min, og dro tommelen hardt nedover langs ryggvirvlene. La meg. Så anspent du er, sa han. Jeg kjente vekten hans på meg og trodde jeg skulle knekke i to.«

Jeg vil også fremheve forfatterbiografiene som tidvis er herlig upretensiøse som dette: «Ida Frisch (1990) bor for tiden på en hytte ved havet hvor hun følger med på flo og fjære. Frittgående kulturarbeider med base i Oslo.»

I andre litterære publikasjoner ser man ofte forfatterens hang til å vise frem sin fortreffelighet ved å skrive en halv selvbiografi om sine meritter. Less is more!

Samme Frisch byr på en originalitet i tekstene, noe som får leseren til å stoppe opp. Teksten «Når vi kommer hjem» er en makaber beskrivelse av en kropp som dekonstrueres: «Se her ja, her var det mange ribben, de knekker lett, jeg legger dem inntil hverandre som skjeer, de ser ut som parentes på parentes på parentes.» Det er en kvinne som gnager seg inn i kinnet til kjæresten via skjegget fordi hun ønsker å se hva han er laget av. Både det absurde og humoristiske dirrer under overflaten i tekstene.

Åpenbart et talent hun også.

Den litterære offentligheten dyrker debutanter. Tenk bare på de store klassebildene som hver høst publiseres i hovedstadspressen med bilder av samtlige nye stemmer.

Ofte dveler man ved de yngre stemmene, men Evjemo har også tatt med «Kjell Olden (1952). Trondheim. Lærar». Det gjør han rett i, de fortellende diktene er skrevet med en rytme og energi og med små grep (avskrift av en regning) som gjør leseren nysgjerrig på alt som er utelatt.

Evjemo har også plukket en moden debutant fra egen hjemby Levanger. Sauebonden Per Helge Grenberg skriver tilsynelatende tett på eget liv, om å være homofil på et lite sted, om å være til stede på farens dødsleie og om livet på gården.

De minst interessante tekstene handler om skriving, og om å surfe rundt i Oslobygden på jakt etter en forelskelse. Det minner for mye om en typisk debutanttekst, selvsentrert prosa om en ung mann med ambisjoner.

Da leser jeg heller Vilde Fastvold som i sitt romanutdrag serverer originale bilder som dette: «Huden var fuktig, og brystene kjentes bløte, bløtere enn vanlig, brystvortene var som av manetkjøtt.» Alt i alt er dette en løfterik og godt kuratert samling som gir meg tro på gode debutanter i årene som kommer.