I ET HEMMELIG HULL i jorden, under tregulvet i en fangeleir ved Notodden, ligger 23 år gamle Else og skjelver av redsel. Over hodet hennes tramper norske offiserer. Hun vet at om de finner henne, vil livet hennes endres for alltid.

Det er mai 1945 og fred i Norge. Tre millioner nordmenn er fri, 350.000 tyske soldater interneres som krigsfanger og skal sendes ut av landet. Herskere er blitt tapere, sannheter skal gjenoppstå. Nå er det nordmenn som passer på tyskere i fangeleirene.

EN AV DE INTERNERTE tyske soldatene heter Erich Gabler. I et år har han vært norske Elses første kjæreste. Den forelskede ungjenten sniker seg inn og ut av fangeleiren for å besøke ham. I opp til tre uker av gangen holder Erich henne skjult på rommet sitt. Når nordmennene inspiserer, gjemmer hun seg i hullet under gulvet.

Else er redd. Hun vet hvordan de behandler «tyskertøser». Om hun blir tatt, vil de internere henne, også. Valget av kjæreste har allerede fått dramatiske følger: Jobben mistet hun allerede på frigjøringsdagen 8. mai. Familien har, med unntak av moren, brutt all kontakt. Elses forhold til en tysk soldat ble for mye for faren, den anerkjente forretningsmannen, som selv satt i tysk fangeleir under krigen. Og de fire brødrene som flyktet til Sverige og England under krigen, vet ennå ikke om den store skammen.

Else ser bare Erich.

- JEG SA DET MED ÉN GANG jeg så ham; «Ham skal jeg ha! Ham skal jeg gifte meg med!» Han hadde fast følge med en annen, men han var så fryktelig pen, sier Else Gabler om ektemannen Erich.
Oddleiv Apneseth

— JEG SA DET MED ÉN GANG jeg så ham: «Ham skal jeg ha! Ham skal jeg gifte meg med!» Han hadde fast følge med en annen, men han var så fryktelig pen. Han var det! Vent da, så skal jeg hente et bilde av ham.Etter ett år ved det tyske politiet i Bergen, ble Erich forflyttet til Østlandet. Blonde Else var vakker, munter og av god familie; hun kunne fått hvem som helst, ble det sagt. Hun hadde strøket i tysk, men med Erich gikk praten flytende. Hun falt pladask.

De to diskuterte aldri politikk. Han var kommunist, ikke SS-medlem, sier hun. Selv var hun «aldri nazi», men «litt uheldig», som havnet i en gjeng av nye kolleger på Forsyningsnemnda. Naziungdom.

— Tja... han hadde en sånn egen sjarm, alle kvinnfolk fløy etter ham, smiler Else Gabler.

Hun er blitt 86 år, men har fremdeles noe muntert, jentete over seg. I det hun går over gulvet i den vesle leiligheten i Berlin og viser frem et over seksti år gammelt, kolorert fotografi, ser hun nesten forelsket ut. En mørk, pen mann i tysk uniform. Erich. Hennes store kjærlighet. Det er femten år siden han døde nå. Hun føler seg fryktelig ensom uten ham.

Hun savner ham forferdelig.

17. MAI 1945. I hjertet av et Norge i lykkerus, tvinges «tyskertøser» til å marsjere halvveis avkledd oppover Karl Johan. «Jeg er en tysk hore», sier plakatene de må bære. Samtidig sitter to ulykkelige jentunger på et kjøkken på Notodden; Else og venninnen har forbud mot å gå på gaten fra norske myndigheter. De er redde. De bare sitter der.

— Det var helt forferdelig. Jeg husker ikke lenger hva jeg tenkte, sier Else. - Men den dagen skjedde det noe underlig. Venninnen min hadde en hund. Om ettermiddagen kom en fra det norske politiet og skjøt den. Rett nede i hagen. På 17. mai.

ELSE ER EN av titusener norske kvinner som blir anholdt, arrestert og internert fredsvåren- og sommeren. De har ikke brutt noen lov, de er ikke dømt av noen domstol. Deres forbrytelse er å ha hatt et forhold til tyskere under krigen.

— Vi var fritt vilt, den våren. De gjorde nesten det de ville med oss, husker Else.

En dag skjer det som kanskje måtte skje: På vei inn i leiren vrikker hun foten, og blir arrestert. Hun tas med til en av skolene som i fredsdagene er fullstappet av tyskerjenter og kollaboratører. Flere ganger trues hun med tvangsklipping.

— Bare kom! Klipp alt av! svarte jeg, og holdt håret frem. Men jeg beholdt håret mitt, jeg! Puff! Jeg brydde meg ikke om det, sier Else, sekstitre år senere. Men så legger hun til:

— Eller... litt skamfull var en jo, så klart.

— En dag kom de for å ta en ung pike som led av epilepsi. Hun hadde hatt én tysk venn, helt i begynnelsen av krigen. De klippet håret av henne, mens hun lå på bakken med epilepsianfall. Det var forferdelig.

GJENNOM Kongsvingers gater går Else, sammen med en del andre ungjenter. Foran og bak dem går norske, bevæpnede soldater. Jentene bærer på vaskebøtter. De er tyskerjenter, og nå skal de til et gammelt bedehus. De skal vaske ut dritten etter tyskerne som holdt til der under krigen.

Kaoset er totalt i de første fredsdagene; tyskerjenter anholdes og settes fri uten system. Else anholdes flere ganger.

— En gang var politimesteren så uforskammet mot moren min, som var kommet for å hente meg, at hun ba ham ti stille. For hun hadde syv sønner som hadde vært motstandsmenn, fire av dem i England. Da tidde han stille.

— Jeg syntes det var vanskelig at jeg hadde stelt meg slik at familien min skammet seg, sier Else i dag.

TI SØSKEN: - Else har opplevd så mye. Men hun hadde ikke overlevd uten det gode humø-ret, sier lillesøster Ragnhild. Hun husker hun syntes det var ille at Else fant seg tysk kjæreste under krigen. I dag er Else mye på besøk hjemme i Sarpsborg. «Gud har beskyttet deg, du har hatt en engel med deg overalt», har jeg tenkt, mange ganger, sier hun. FOTO: HÅVARD BJELLAND

ELSE INTERNERES etter hvert langvarig, i fangeleir. Både hun og Erich vet at han snart vil bli deportert til Tyskland med de enorme fangetransportene. De bestemmer seg for å gifte seg.For Else betyr dette valget at hun, i likhet med alle andre norske kvinner som gifter seg med en mann fra en «fiende-stat», vil bli fratatt sitt norske statsborgerskap. Norske myndigheter vil heretter behandle henne som tysk, og deportere henne til Tyskland med Erich.

Hun har aldri vært utenlands. Nå skal hun sendes, med hundrevis av tyske soldater, til et fullstendig utbombet og ruinert Tyskland, der det er sult og mangel på absolutt alt.

I et brev til foreldrene forteller Else at de skal gifte seg. De får sjokk, lover gull og grønne skoger og trygler henne om å ombestemme seg. 23-åringen er ikke til å rikke.

«Det bevitnes herved at Wachtmeister Erich Gabler, p.t. Lager Berlin, Kongsberg, og kontordame Else Marie Huth, Sarpsborg, ble vigd i Kongsberg 19. okt. 1945.»

Elses mor er den eneste som kommer i bryllupet. Den blå kjolen hun har med, blir datterens brudekjole. Paret får ingen bryllupsgaver. Erich gifter seg i uniform.

— Jeg visste at familien min ikke ville komme, så det håpet jeg ikke på. Jeg reagerte ikke så veldig på det. Jeg var jo så ung, og vi hørte mye om hvordan tyskertøser ble mottatt. Det var vel derfor.

— Tror du de skammet seg?

— Ja. Det tror jeg. Det er derfor de aldri nevnte det. De har aldri sagt noe. Aldri.

GUNNAR , Elses storebror, er kommet hjem fra England og er blitt sjef i leiren der Else og Erich bor. Han aner ikke at en av de internerte tyskerjentene er hans egen søster. Else får vite leirsjefens navn, men nekter overfor de andre innsatte at hun er hans søster; hun vil ikke bringe skam over ham. Men en dag, mens Gunnar er på inspeksjonsrunde, hører Else en stemme utenfor rommet: «Unnskyld, løytnant Huth, jeg vil bare gjøre Dem oppmerksom på at på dette rommet bor søsteren Deres.»

Døren går opp, og de to søsknene møtes igjen, etter år med hemmeligheter.

— Han ser på meg, fullstendig formell, spør bare om ting på rommet. «Er dét i orden? Dét og dét og dét?», forteller Else, over seksti år etter. I et skap i stuen sin i Berlin har hun spart på brevet hun mottar et par dager senere.

— «Jeg anerkjenner deg ikke mer som søster», sto det. Jeg var ikke lenger søsteren hans. Ja. Det sto det. Det har jeg tidd med, i alle år. Jeg kan ikke tenke meg at han husker det. Men jeg har det brevet ennå.

I ET DRØYT ÅR holdes Else og Erich internert i fangeleiren i Brevik. Det er dårlig med mat, lite å gjøre, men kino og dans hver lørdag.

1. april 1946 fødes Reidar Karl Heinz Gabler på et tysk krigslasarett i Skien. Han er et av mellom 10.000 og 12.000 tyskerbarn som fødes i Norge under og like etter krigen.

Mot alle regler døpes det tyske barnet i Brevik kirke. Dét er det Elses far som har fått til. Dåpen blir første gang far og datter møtes etter at hun fortalte at hun skulle gifte seg. Faren gråter veldig, gjennom hele seremonien, husker Else.

Etter kirken inviterer de på kaffe i leiren. Faren inviteres også til de høyere norske offiserene, men takker nei. Han går heller til datteren og hennes tyske soldat. Det er siste gang Else ser faren, året etter dør han, 57 år gammel.

— Det siste pappaen min sa til mannen min var: «Jeg håper du vet hva Else gjør for deg. Hun forlater fedrelandet og familien sin, alt for å følge deg til Tyskland». Det vil jeg aldri glemme.

DEN FØRSTEFØDTE er bare to måneder når den vesle familien 3. juni 1946 deporteres til Tyskland. Det siste Else ser av hjemlandet sitt er fangeleiren.

Nå blir hun én av et par kvinner blant hundrevis av tyske soldater om bord på den gamle Amerika-båten. I tre-fire døgn sover den vesle familien på gulvet. Else er livredd; havet er fullt av udetonerte miner, foran henne ligger et liv hun ikke aner noe om.

Men hun vet at det Tyskland som venter henne er sønderbombet og utsultet. Hun vet også at de skal til den isolerte russiske sonen, der forholdene er verre enn andre steder.

I TYSKLAND fraktes Else, Erich, Karl Heinz og hundrevis av soldater til nok en interneringsleir, russisk, denne gangen. De fraktes i kvegvogner, og må stå hele veien. I den ene kofferten Else har fått ta med seg, ligger barnetøy, noen pakker nødproviant, og den store skatten; en kilo kaffe hun klarte å skaffe hjemme i Norge. Kaffen bytter Erich bort i en flaske brennevin.

— Det var grusomt i den leiren. Fangene som kom fra Russland var bare skinn og bein. Vi fikk ikke ordentlig mat. Det var helt forferdelig.

Etter tre uker i leiren får de dra videre, til Wittenberg, Erichs hjemby. Den ligger i østsonen, og er herjet av russernes fremste våpen: voldtekt.

FOR LITT OVER seksti år siden går norske Else og hennes to små barn rundt i Tyskland og sulter. De leter etter mat. Hun er mager, flere ganger har hun besvimt av sult. Den yngste gutten har begynt å få mangelsykdommer. De leter etter mat, plukker bitte små gulrøtter opp av jorden, spiser dem med det grønne på. De har ingenting annet.

Norske myndigheter nekter å hjelpe de mange tusen norske kvinnene de har deportert, med mat og klær - til tross for appeller fra Røde Kors. De avslår også søknaden fra Elses far om å få datteren og barnebarna hjem til Norge.

— Det var så mye barna trengte, som de ikke fikk. Det var de fire verste årene i mitt liv, sier Else.

DEN VESLE FAMILIEN kommer seg etter hvert fra østsonen til Berlin. De har ikke noe hus, og må bo i en jord-hytte.

— Den var full av svære, fæle rotter. Vi hadde et par fuktige senger, plassert rett på jordgulvet, med tre barn. Det var forferdelig, sier Else. Hun husker at hun var så tynn at Erich kunne ta henne rundt livet med bare fingrene.

Først i 1951 får Else tillatelse av norske myndigheter til å besøke Norge. Elses mor, tibarnsmoren, er blitt enke, men sender togbilletter. Uten et øre, men med tre små barn, går Else på toget i Tyskland. Hele veien nordover mot Norge forbarmer folk seg over dem. De to guttene sover innimellom i hattehyllene. Vesle Rose er bare et halvt år gammel.

INGEN MØTER ELSE på Sarpsborg stasjon når toget ankommer, litt for tidlig, en januardag i 1951. Hun har hatt hjertebank lenge, hun er redd for mottakelsen. Men lettelsen er stor da hun ser noen mennesker på perrongen, de smiler og utbryter entusiastisk: «Å, tre små tyske barn!» Vel hjemme i barndomshjemmet nevner ingen krigen. Men bordene er dekket. Det serveres røkte pølser.

Else og barna blir i Norge i nesten et år. Den som leker mest med barna, er storebror Gunnar, motstandsmannen som seks år tidligere avskrev Else som søster. De snakker ikke om det som har skjedd. Men alle ser de lange brevene Erich sender Else, hver eneste dag. Han er redd hun ikke skal komme tilbake. I november 1951 reiser Else og barna igjen til Berlin. Der venter Erich. Resten av livet deler de i en liten leilighet i Vest-Berlin.

- EN VAR JO UNG og verliebt. Å være forelsket, vet du, det er det beste. Men det er sant at kjærlighet gjør blind; mange av oss norske som dro nedover har opplevd mye vondt. Jeg har alltid sagt at «jeg lever jo i dag. Jeg har jo tålt det». Og da kan det jo ikke ha vært så ille, likevel, sier Else.

Hun sier hun ikke har lidd, i disse årene.

— At vi mistet statsborgerskapet, skulle være straffen for å gifte seg med fienden, het det. Mange har søkt om å få det tilbake, etter at det ble tillatt. Det har jeg aldri brydd meg noe om, sier Else.

— Hva tenker du når du hører ordet «tyskertøs»?

— Det synes jeg er et fryktelig stygt ord. Den gangen kalte de meg «deutsche Hure», det er det samme som tyskertøs, sier Else. Hun snakker stillere nå.

— Jeg var vel for ung til å skjønne hva det betydde. Dessuten måtte jeg jo finne meg i det; hatet mot oss og mot tyskerne var veldig stort. Nordmenn har en veldig nasjonal stolthet. De var altfor opptatt av seg selv den gangen, og det er de i dag også. Men vet du hva? Da sønnen min flyttet til Norge, var det som en erstatning for meg selv. Det føltes viktig. Forstår du det?

- JEG TROR det var den store kjærligheten. Og jeg vet at det var helt forferdelig da Erich døde. Det kommer jeg aldri over. Det er femten år siden, og likevel tenker jeg ... at her sitter jeg alene, uten noen. Barna kan aldri erstatte ham. Det er helt forferdelig. Helt forferdelig.

Hun var 24 da hun giftet seg. Nå er hun 86. Rundt halsen hennes henger en trygghetsalarm.

— Jeg er veldig ensom i Berlin nå. Men jeg er blitt for gammel til å flytte til Norge. Den tiden er forbi. De sier at når du begynner å drømme tysk, da er du tysk. Og det har jeg gjort i mange år, sier Else.

— De hjemme tilbød meg mye for at jeg ikke skulle dra med Erich. Ting, sikkerhet. Naturligvis tenkte jeg på det, da vi sultet ordentlig. Men det var sånn det måtte bli. Sånn det skulle være. Jeg så meg ikke tilbake.

ELSES VALG kostet henne familien, statsborgerskapet, hjemlandet, friheten. Men hun angrer ikke.

— Nei. Det gjør jeg ikke. Jeg har hatt det bra, med en mann som sørget for meg. En norsk venninne sa en gang at hun angret på at hun giftet seg med en tysker. Da ble jeg sint. Det er ikke rett å si noe sånt. Du skal aldri gå i livet og angre.

Ikke angre. Ikke angre. Hun gjentar det flere ganger. Så tar hun seg i det. Det er én ting, en ting fra den natten Erich ble syk, da de to lå i sengen;

— Jeg ville reise meg og gå inn i stuen, men han spurte: «Kan du ikke sitte her hos meg?» Likevel reiste jeg meg og gikk inn på stuen...

Erich ble sendt til sykehuset den natten. Han kom aldri tilbake.

— At jeg kunne gå fra ham da... Det angrer jeg på.

Hva synest du om saken? Skiv din mening i feltet under!