— Det var fint å få møte Turid og få et ansikt på dem som omtales i Lars Borgersruds rapport om tyskerbarna som ble overlatt til svenske myndigheter. Spesielt gjorde det inntrykk på meg å høre hennes historie, for hun har helt klart lidd overlast i forhold til både norske og svenske myndigheter, sa Bondevik til BT etter at de to hadde samtalt en snau halvtime.

Hovedpersonen selv var godt fornøyd og mente hun hadde oppnådd det hun var kommet for.

— Dette var viktig for meg, og jeg er svært glad for at statsminister Bondevik tok seg tid til å høre hva jeg hadde å fortelle. At han også vil ta saken opp med Göran Persson, syns jeg er svært positivt. For også den svenske staten har vært med på å røre i denne gryten.

Uten lov og dom

Da BT for to måneder siden oppsøkte Turid Edén (58) i Vårgårda, åtte mil nordøst for Göteborg, fortalte hun historien om de tretti norske «tyskerungene» som høsten 1944 ble sendt til et barnehjem i Bremerhaven og som fredssommeren 1945 skulle bringes tilbake til Norge. Men så langt kom de aldri. I stedet ble de uten lov og dom, og med norske myndigheters vitende og vilje, fratatt sine norske statsborgerskap og adoptert bort i Sverige.

Samtidig ble deres egentlige identitet og bakgrunn underslått for at de skulle bli mer «salgbare» for svenske adoptivforeldre. Før vi forlot Turid Edén, som kom til verden på Bærum sykehus i september 1943, som datter av en kvinne fra Bergen og en tysk soldat, uttrykte hun et sterkt ønske om å få møte Norges statsminister og motta en offisiell beklagelse fra ham.

BT kontaktet Statsministerens kontor, og fikk et positivt svar. Da Edén tirsdag ettermiddag innfant seg hos Bondevik, viste det seg også at han hadde gjort hjemmeleksen sin. Han refererte både til forskningsrapporten om saken og artiklene BT har skrevet.

Hadde med «fuskelapp»

Det var med en viss «pirring» hun imøteså samtalen. Da BT møtte henne i god tid før avtalen hos Bondevik, viste hun oss «fuskelappen» hun hadde laget for å være sikker på å få med alle de viktigste momentene i løpet av de 15-20 minuttene hun var blitt forespeilet.

— Jeg har gått gjennom dette flere ganger hjemme, så jeg vet hva jeg kan få sagt på den tiden, betror hun oss.

På «fuskelappen» har hun notert stikkord som at den norske staten berøvet dem deres identitet og at løgnene som ble fortalt om dem både var krenkende og skapte «livslange skader». Men også at dette ikke er noe som hører hjemme i dom-stolene, snarere er det et spørsmål om medmenneskelighet og politikk. Nå er det på tide å sette punktum og avslutte saken for alle parter.

Så møter hun opp, enkelt kledd i en lett, blomstret sommerkjole med perlekjede om halsen, brune skinnsandaler og en blå dongerijakke med den norske Krigsbarnforeningens merke på. Hun har også med et merke som hun gir til statsministeren.

«Ganske spesiell»

Etter samtalen dem imellom forteller han at han også tidligere har engasjert seg i krigsbarnas skjebne. Under Bjørnsondagene i Molde for noen år siden, deltok Bondevik i en paneldebatt om deres situasjon. Der stilte også krigsbarn fra Molde-distriktet, og han oppdaget til sin forbløffelse at flere han kjente og hadde vokst opp med, hadde en slik bakgrunn.

— Jeg ante ikke noe om denne delen av deres historie. Å møte dem slik og høre hva de fortalte, gjorde veldig sterkt inntrykk på meg.

Samtidig medgir statsministeren at Turids fortelling er noe annet og representerer en variant av krigsbarnproblematikken han tidligere ikke var kjent med.

— Hennes historie er ganske spesiell. Født i Norge, sendt til Tyskland og så adoptert i Sverige med ukjent identitet.

— Jeg kjente meg aldri hel, skyter hun inn. - Det ble jeg først i 1996 da jeg fikk vite hvem min mamma og pappa var. Men da var det for sent, begge var døde.

Bondevik får benektende svar på om hun har vært tilbake i Tyskland og sett barnehjemmet hun ble plassert på. Men sitt norske fødested, Bærum sykehus, har hun oppsøkt.

Göran Persson neste

— Jeg har til og med fått fødselsattest der, så jeg vet når jeg er født. Det er fantastisk, for det er det ikke alle av oss som vet, ler hun.

— Og der står dine biologiske foreldre oppført, spør han.

— Ja, navnene deres står der. Men ikke noe mer.

Hun forteller også at hun nå har fått kontakt med søsken både på norsk og tysk side.

— Det gjør vel både vondt og godt på samme tid, spør Bondevik.

Jo, det bekrefter hun, og legger til at det kjentes godt å bli kjent med dem.

Da vi er ute av regjeringskontorene, gjentar Turid Edén at hun er godt fornøyd med utbyttet av samtalen.

— Bondevik var lett å prate med, og han virket interessert i det jeg fortalte. Det som imponerte meg var at han tydeligvis hadde lagt vinn på å sette seg inn i saken; han kjente både forskningsrapporten og artiklene i BT. Jeg tror jeg ga ham noe å tenke på.

— Neste stopp blir kanskje Göran Perssons kontor?

— Det kan hende. Nei, det venter jeg faktisk. Når den norske statsministeren kunne høre min historie, bør også den svenske kunne gjøre det.

Myndighetene i Sverige var jo med på å mørklegge saken for oss.

ET GODT MØTE: Turid Edén møtte en statsminister som var interessert i det hun hadde å for-telle, og Kjell Magne Bondevik ble delaktig i en skjebne som gjorde inntrykk
FOTO: ROBERT BRAATHEN