HILDE HATTESTEIN og MARIT BENDZ

INGEN STEDER I VERDEN forandrer klimaet seg så fort og dramatisk som i Sibir.

Denne notorisk kalde regionen av Russland som strekker seg over tolv millioner kvadratkilometer fra Uralfjellene i vest til Stillehavet i øst, er i voldsom endring.

Eller rettere sagt; den smelter.

Det får store konsekvenser for mennesker, dyr og planter.

Permafrosten dekker seksti prosent av Russland. Frysing og smelting radbrekker bakken og gjør at det plutselig kan vokse opp et lite fjell midt ute på et jorde. I Norge kan et menneske trø den samme stien et helt liv uten at den forandrer seg.

I Sibir er tidsperspektivet et helt annet. Hver vår byr på overraskelser. Lokalbefolkningen er vant til de problemene smeltetiden bringer.

Derfor pleier ikke innbyggerne i landsbyen Ytyk-Kel i Øst-Sibir å klage over en flom eller to. Men i år vil ikke flommen gi dem husene tilbake.

DE SLOSS MOT flommen i fem døgn uten søvn.

Innbyggerne i Ytyk-Kel kjempet innbitt mot elven og innsjøen som steg og steg.

De fikk reist en dike mot det verste. Men vannet har trengt inn overalt. Og blitt værende.

Fremdeles er sporene tydelige.

Det bor 7000 mennesker i den vesle byen. De har utedo og kuer i gatene og internett hjemme. Hadde det ikke vært for flommen i vår, hadde de klart seg godt. Bedre enn mange som bor i fattige kår i byene.

Ytyk-Kel ligger på begge sider av elven Taatta. Under flommen gikk både elven og innsjøen over sine bredder, slik det også skjedde både på 60— og 80-tallet.

– Men da var det ikke så ille som i år, sier Larisa Neustroeva.

Larisa er kulturleder i regionen, og vår guide gjennom det flomherjede området.

Dikene reddet trolig deler av bygden. Da vannet stoppet å stige, kunne man gjøre opp følgende status: 65 prosent av arealet sto under vann. 2615 innbyggere fikk hjemmene sine helt eller delvis ødelagt.

PERMAFROST-OMRÅDENE på den nordlige halvkule har skrumpet inn med ca 7 % siden 1990. Innen midten av dette århundret vil rundt en fjerdedel av tundraen være borte, ifølge FNs klimapanel.

I Sibir og resten av Arktis har temperaturen økt dobbelt så fort som i resten av verden de siste ti årene. Men hva betyr det egentlig at permafrost-landskapet tiner?

Hvilke konsekvenser får klimaendringene for denne delen av verden? Og er det nødvendigvis udelt negativt at det blir varmere?

VI REISTE GJENNOM Sibir for å prøve å finne noen svar. Noen av bøndene vi møtte var svært fornøyde med mer regn og større avlinger.

Men det får være måte på alt. På vei i minibuss til landsbyen Ytyk-Kel ser vi innsjøer der det før var jorder. Gjerdene stenger ikke lenger dyrene ute, men fungerer som en surrealistisk inngjerding av vann.

På eiendommen til Natalia Baibalykova (51) står flomvannet fremdeles. Hun bor sammen med to uføre søsken og den unge datteren og niesen.

Gårdsplassen er overstrødd av ødelagte klær og møbler. Natalia forteller at hun prøver å vaske det som kan reddes. Men flommen tærer på livsgrunnlaget. Potetåkeren er ubrukelig, går man ut i den, synker man øyeblikkelig ned til anklene i gjørme.

– Jeg må kjøpe alt jeg trenger, sier Natalia.

– Dette er ille, sier vår guide Larisa plutselig.

Vi har gått bort til et av uthusene og står og titter ned i et hull i gulvet.

– Iskjelleren er ødelagt, forklarer Natalia.

På landsbygden i Jakutia er nemlig folk helt avhengig av iskjeller for å ha drikkevann i den varme årstiden.

Iskjelleren er gravd ned i bakken, der det er permafrost og isen aldri smelter. På senvinteren fyller innbyggerne den med is som de henter i elver og innsjøer.

NATALIA OG DE ANDRE innbyggerne i Ytyk-Kel kan ikke drikke flomvannet. Det er hepatittsmittet, både av kyrne som tråkker gatelangs og av de oversvømte utedoene. Ettersom broen ble tatt av flommen, kommer heller ikke vannbilen. Derfor må vann må kjøpes på absolutt dyreste måte, flaskevis i butikken, og bæres hjem.

Alle vi snakker med, sier det samme: Det mest akutte problemet er tilgang på drikkevann.

Men til vinteren blir det kulden.

– Sulter familien? spør vi, men Larisa vil ikke oversette.

– Vent, sier hun. Og etterpå, når vi har sagt farvel til Natalia:

– Etter min mening er det umulig for denne familien å betale skadene. Jeg tror de kommer til å sulte til vinteren, i og med at de ikke får dyrket poteter. Her i Russland sier vi at poteter er den nest viktigste føden. Den viktigste er brød.

JAKUTIA HAR OPPRETTET en komité som reiser rundt og takserer skadene. Alle flomofre som kan vise frem skjøte på eiendommen (slett ikke alle kan, men Natalia kan) er lovet 5000 kroner, ikke nok til å bygge en vedovn engang. Den koster det firedoble. Folk overlever ikke uten.

– Komiteen var her og så på skadene.

Deres konklusjon er at Natalia bør bygge et nytt hus et annet sted. Frivillige har etablert en hjelpekonto der enkeltpersoner og selskaper kan sette inn penger. – Men vi trenger mer hjelp, sier Larisa.

– Vi håper at dere kan fortelle Norge om situasjonen vår, kanskje Røde Kors kan hjelpe oss?

Flom er ikke det eneste problemet forbundet med at permafrost-landskapet tiner. FNs miljøprogram UNEP og klimapanelet (IPCC) frykter at smeltingen vil kunne spre giftig og radioaktiv avfall som er lagret i permafrost.

Også er det gassen, da.

Store mengder CO2 og metan er bundet i tundra og taiga. Ingen vet omfanget av konsekvensene når disse gassene slippes ut i atmosfæren.

EN DAG I 2004 oppdaget klimaforsker Sergei Kirpotin noe han aldri hadde sett før: såkalte hot spots. I et hull i permafrostbakken boblet det opp flytende væske, som vann fra en varm underjordisk kilde.

Men det som sydet opp fra den frosne bakken var metan. Den 11.000 år gamle tundraen inneholder nemlig mer enn 70 milliarder tonn metangass. Det er om lag en fjerdedel av verdens landbaserte forekomster. Det er denne som nå begynner å sive ut.

Planter og gress som vokser på permafrosten, går ikke i full forråtnelse. I stedet vokser nytt liv ut av de halvråtne restene, som dyttes nedover i jorden. Til slutt presses de ned i permafrosten. Der har de ligget lagret som karbon i tusenvis av år. Når dette materialet tiner, slippes det ut i luften som karbondioksid og metan.

Metan er 23 ganger mer effektiv enn karbondioksid til å fange opp varme i jordatmosfæren, men har kortere levetid.

– Metanboblingen er helt nytt for oss, og vi vet lite. Derfor er det så viktig med et samarbeid med forskere i andre deler av verden. Myrene og permafrosten spiller en stor rolle for den globale balansen, men ennå er ikke dette anerkjent av verdens forskere, sier Kirpotin, som er visedirektør ved statsuniversitetet i Tomsk i Vest-Sibir.

Han peker på hvor umulig det har vist seg å være å få trykket forskningsresultatene i utenlandske vitenskapelige tidsskrifter.

– Først nå, tre år etter at vi gjorde de viktige observasjonene, har vi håp om å bli publisert i USA. Det er altfor lang tid tatt i betraktning hvor fort endringene i arktiske og subarktiske strøk skjer.

– DEN GLOBALE oppvarmingen er uten tvil menneskeskapt, mener Kirpotin.

Også i Tomsk fryktet man flom i år. Det snødde 30–40 prosent mer enn vanlig, men fordi våren var forholdsvis kald, kom ikke smeltingen ut av kontroll slik som i Øst-Sibir.

– Tidligere frøs vinterveiene på elver og myrer allerede i slutten av oktober, men de siste fem–seks årene har det ikke skjedd før i slutten av desember, og i år først i januar. Det fører til store problemer for transport av både tømmer og andre varer, forteller Kirpotin.

Nede ved elvebredden, der elvemåkene hekket tidligere, er det stille. Måkene har flyttet til myrene fordi unormalt høy vannstand gjør det umulig bygge reir ved elven.

– Det er viktig å lytte til folk som har daglig kontakt med naturen, som lever i og av den. Det er de som merker endringer først. Forskere er de siste som godtar det som er åpenbart for lokalbefolkningen. Forskere tenker sakte, og trenger stadig flere beviser, men av og til er tendenser nok til å ta avgjørelser, utfordrer Kirpotin.

I Sibir kan lokale jegere fortelle at grevlingen trekker nordover, sammen med den sibirske furuen. Begge deler tyder på at permafrost-landskapet i sør tiner.

MEN SLETT IKKE ALLE er enige i at disse endringene er et problem, langt mindre hva som er årsaken til dem. I Jakutsk er det et problem for folk at bygningene sprekker. Mens enkelte mener at disse setningsskadene skyldes klimaendringer, hevder andre at bedre byggeskikk og vedlikehold kunne ha forhindret mange av problemene.

Kontoret til Aeroflot er et typisk eksempel for hvor fort og galt det kan gå. Mens vi fotograferer trappen som spriker til alle kanter, kommer en eldre kar forbi og lurer på hvorfor dette er så interessant.

– Permafrost. Klimaendringer.

– Tull! svarer han sint. Dette har ingenting med klimaendringer å gjøre. Det har ingenting med permafrost å gjøre heller. Det er rett og slett idiotarbeid.

Han tegner pålene som huset er bygd på. De er slått 70 cm ned i bakken, altfor lite, det må jo gå galt. Etter et par somrer blir de presset opp.

– Ikke skyld på permafrosten, skyld på dårlig planlegging i Moskva, brummer mannen.

JAKUTSK HAR SITT eget permafrostinstitutt. Her arbeider Pavel Stanislavovits Zabolotnik, ingeniør, professor og spesialist på bygging i permafrost-landskap. Han har ingen tro på at permafrost-landskapet tiner.

– Selv om vintrene er mildere en periode, er det uansett for kaldt til at permafrosten forsvinner, sier han, oppgitt over det han kaller medias opphaussing av klimatrusselen.

– Tundraen har dessuten så stor kapasitet at den varme perioden må vare mer enn 150 år om det skal få konsekvenser. Vanligvis er det bare de øverste 20–30 centimeterne som tiner om sommeren, de nedre lagene vil ta uendelig mye lengre tid. Vi har hatt varme- og kuldeperioder mange ganger i historien. Det går i sirkler, sier han og ber oss hilse hjem til Europa:

– Fortell folk at de ikke trenger å være redde for kloden vår.

TILBAKE I YTYK-KEL står det pensjonerte ekteparet Tatjana Morozova (65) og Sidorov Egor (69) overfor et problem. Det har gått sopp i det oversvømte treverket, helsefarlig for folk og dyr. De må heise opp huset og bytte ut det nederste tømmeret.

Det vil koste mellom 50.000 og 75.000 norske kroner å reparere skadene. Det er fire til seks ganger mer enn en pensjonist i Russland har utbetalt på et helt år.

– Pensjonen går til mat, forteller ekteparet.

– DET ER RART vær i hele verden, sier redaktøren i lokalavisen Taatta, Anastasiya Alexandrowna Morchoeva, bekymret.

Hun forklarer hvorfor det ble flom i Jakutia i år.

– Vinteren var ekstremt snørik og mild i sibirsk målestokk. Vanligvis er temperaturen nede i 55 minusgrader; i år lå den mellom 48 og 50, sier Morchoeva.

Våren kom tidligere, noe som gjorde at smeltingen kom ut av kontroll.

– Jeg tenker at det finnes to typer sivilisasjon, og at den ene er bedre enn den andre. En sivilisasjon hvor menneskene lever tettere med naturen er bedre for kloden enn en teknologisk utviklet og industriell sivilisasjon, sier hun, men legger til:

– Folk her tror på det gode liv. Vi er sterke.

– JEG ER OVERBEVIST om at hver enkelt må endre seg, sier Kirpotin.

– Men vi liker ikke å forandre oss. Jeg er enig i Gaia-teorien til James Lovelock. Jorden venter på at vi skal endre forholdet vårt til naturen, og først da vil hun roe seg ned.

Han innrømmer at dette er kontroversielt å si for en vitenskapsmann. Han sammenlikner den klassiske vitenskapen med religion; den er konservativ. Den intuitive intelligensen blir glemt.

– Den rasjonelle vitenskapen er for snever, den ser ikke den store sammenhengen. Det blir som å sette bind foran øynene på mennesker og be dem ta på en elefant. Den som tar på snabelen, vil mene at elefanten er en slange. Den som tar på føttene, vil mene at elefanten er en tømmerstokk. Tiden er moden for en annen type vitenskap, der det er rom for både fakta og en åndelig dimensjon, sier han.

KILDER:

Artic Climate Impact Assassment (ACIA): Konsekvenser av klimaendringer i Arktis. Cambridge University press 2004.

Intergovernmental Panel of Climate Change (IPPC) Reports 2007

Western-Siberian Peatlands: Indicators of Climate Change and their Role in Global Carbon Balance. Sergei Kirpotin m.fl.

DIKE: Bygdefolket jobbet på spreng i fem døgn for å bygge et dike mot flomvannet. I dag gjør det nytte som vei.
Heidi Hattestein og Marit Bendz
DØDDRUKNE TRÆR: Til slutt er det bare livløse stammer igjen, der det en gang var skog.
Heidi Hattestein og Marit Bendz
SJAMANEN:- Naturen er forbannet på menneskene, mener sjamanen Dora.
Heidi Hattestein og Marit Bendz