JAN NYBERG

Sentimentalt sett er det selvfølgelig trist både for Munch-museet og Norge. Skal en være kynisk, kan en si at det er god PR både for Munch og Norges nasjonalkunst når kriminelle verdsetter de to bildene så høyt at de tar våpen i bruk på høylys dag for å sikre seg «Skrik» og «Madonna».

Når internasjonale medier verden over presenterer begivenheten på topplass og lar krig og katastrofer bli til bisaker, vitner det om hvilken enestående posisjon de to Munch-bildene har internasjonalt. Muligens er det bare Mona Lisa som kan måle seg med «Skrik» hva gjelder popularitet blant den brede befolkning verden over.

Hva ranerne har til hensikt med de to bildene, kan en bare spekulere i. Som salgsobjekter på det internasjonale kunstmarkedet er bildene lite verdt. Til det er de for godt kjent — og enda mer kjent etter ranet i går. Hvis det er et internasjonalt bestillingstyveri, er sjansen stor for at vi aldri ser bildene igjen. Folk som har bestilt slike tyveri før, er gjerne eksentriske samlere som bare vil ha bildene for seg selv høyst privat, og vet at de er umulig å omsette dem innen legale markeder.

Et annet alternativ kan være at det er norske kriminelle som bare har gjort det for nærmest å skaffe seg et statusgivende trofé, til internt bruk, eller med tanke på å tvinge eierne til å utbetale løsepenger for å få dem tilbake. I så fall burde sjansene være større for at bildene kommer til rette.

Sannsynligvis vil vi nå få en debatt om sikkerheten ved norske museer. Sikkerheten er fra før ikke spesielt god, men det er likevel ikke sikkert at svaret er å mure nasjonalskattene inne i skuddsikre montrer eller utplassere væpnete vakter. Tyveri kan en langt på vei sikre seg mot, men væpnete ran er det tross alt vanskeligere å ta høyde for.

På den andre side er det nok heller ikke så mange norske kunstskatter kriminelle verdsetter så høyt at de ser seg bryet verdt å forsøke seg på.

Langt viktigere er det at en sørger for en forsvarlig oppbevaring og sikring av all den kunsten som vi vet i dag vansmekter både i utstillingslokaler og i museenes kjellere.

Det er selvfølgelig smertelig å miste et nasjonalikon eller to, men det er like ille at store deler av kulturarven forvitrer uten at det får toppoppslag i nyhetssendinger verden over. Hvis Munch-ranet fører til at vi nå får en offentlig debatt om hvordan vi tar vare på vår kunsthistorie, kan en om ikke annet si at det kom noe ut av det frekke ranet i Oslo i går.