Før utskiftningene og ommøbleringen i forrige uke gikk det hardnakkede rykter om at Erik Solheim tviholdt på Utviklingsdepartementet. Han nektet å flytte over til Miljøverndepartementet. Dermed fikk han begge deler!

Jens Stoltenberg laget en konstruksjon som var overraskende og dristig – men først og fremst spesialsydd for en politiker han absolutt ville beholde.

Statsministeren er ikke den første som har tatt kunstige grep av det slaget. I 1979 var folk i deler av arbeiderbevegelsen så lei av Per Kleppe som finansminister at statsminister Odvar Nordli like godt konstruerte et nytt embete som planleggingsminister. Han ville svært gjerne ha ham med seg videre i regjeringen. Kleppe fikk dermed en teig for seg selv i Finansdepartementet, der han i liten grad var til sjenanse for sin etterfølger Ulf Sand.

Katolikken Langslet Kåre Willoch var ikke mindre kreativ da han høsten 1981 var intenst opptatt av å få Lars Roar Langslet med seg i regjeringen. Det mest naturlige ville være å plassere ham som sjef for Kirke— og undervisningsdepartementet. Men en katolikk kunne jo ikke bestyre statskirken! Ergo dukket ideen om et eget kulturdepartement opp.

På grunn av en slik personlig finesse ble et departement som hadde bevart sin struktur og sine oppgaver så å si uendret siden 1814 splittet opp.

Tidligere var dessuten all utdanning og forskning samlet under én politisk hatt. Slik var det ikke lenger. Langslet ble nemlig også vitenskapsminister.

«Det norske hus» Men den underligste av alle kombinasjoner skjedde da Øystein Djupedal samlet barnehager og all utdanning og forskning under sin paraply for to år siden. Han mestret ikke alt da uværsbygene satte inn. Nå er det tilbake til start.

I oktober 1996 var det Thorbjørn Jaglands tur til å røske litt opp i statsapparatet. I iveren etter å bygge «det norske hus», som han sa, behøvde han en snekker utenom det vanlige. Han vinket til seg fredsmegler Terje Rød-Larsen som skulle få tilnærmet frie hender og det verktøyet han hadde bruk for. Han ble planleggingsminister, men med langt videre fullmakter enn gamle Kleppe hadde. Han skulle fornye og modernisere det offentlige styringsapparatet til gagns.

Men etter to uker var det over og ut for Rød-Larsen. Det er likevel en helt annen historie.

Modernisering? Ønsket om å omorganisere og effektivisere statsapparatet har gått i bølger. Det gamle Forbruker- og administrasjonsdepartementet hadde dette som en viktig syssel. Men i 1990, under Syse-regjeringen, ble det omdøpt og omorganisert til Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Midt i den andre Bondevik-regjeringen, i 2004, ble det plutselig bestemt at det skulle hete Moderniseringsdepartementet. Denne etiketten ble åpenbart for belastende rent ideologisk da de rød-grønne marsjerte inn i 2005. SV-politikeren Heidi Grande Røys fikk i oppdrag å lede Fornyings- og administrasjonsdepartementet.

Slutt på «Industri»

Hvor er det blitt av Sosialdepartementet, som kunne føre historien tilbake like til 1913? I dag er det helt forsvunnet som selvstendig institusjon i styringsverket.

Slik har det gått med mange ærverdige departementer. Industridepartementet, for eksempel, opphørte i 1988. Ordet «næring» ble i stedet introdusert på navneskiltene. Vi fikk først Næringsdepartementet, så Nærings- og energidepartementet (som både Ranveig Frøiland og Grete Knudsen i tur og orden var innom og bestyrte). Som om ikke det var nok ble det etter en stund omdøpt og omorganisert til Nærings- og handelsdepartementet.

Men enkelte næringer er så sterke og tradisjonsrike at ingen statsminister har greid å tvinge dem inn i et felles næringsdepartement. Fiskeriene og landbruket er beæret med hver sin statsråd – stikk i strid med tendensen ellers i Europa.