«Jeg orker ikke mer nå. Det eksploderer inni meg. Jeg vil få fred, fred inni meg.»

Det er 17. januar 2005. Per-Harald Sundet er 20 år og har hengt seg utenfor huset i Bjørnenga.

Per-Haralds mor, Lill Ann Bringebøen, og stefar Arild har tenkt seg lenge om og bestemt seg. De vil fortelle om hvordan de ble totalt sviktet av en mann barnevernet brakte inn i familien.

Ifølge moren var Per-Harald alltid en hoggestabbe. Allerede i første klasse fikk han juling på vei til skolen. Per slet med å få venner, han var en urolig gutt. Og en veldig snill gutt.

Da Per var 11 år, flyttet familien. De skulle begynne på ny frisk i nytt hus. Men moren ble tidlig innkalt til skolens rektor, som ville at Per skulle begynne på en spesialskole.

Fikk et løft

— De sa han var vanskelig. Og han var nok det. Jeg skjønte også at vi måtte gjøre noe, forteller moren til Adresseavisen.

Så skjedde noe som skulle forandre Per-Haralds liv.

Skolen kontaktet barnevernet. En ny saksbehandler fikk ansvaret for Per. Han ble i tillegg guttens støttekontakt. De to fikk fort kontakt.

— Vi fikk veldig stor tillit til ham. Det gikk jo så mye bedre med Per!

Både hjemme og på skolen fikk Per-Harald et løft - og æren for det fikk den nye støttekontakten. De var mye sammen: Kino, svømming, basket, kafébesøk. Men det stoppet ikke der. Per var også med støttekontakten og hans familie på sydentur.

Men så, ett års tid før Per-Harald skulle konfirmeres, begynte han å forandre seg. Han ble stresset, aggressiv - og lukket. Per begynte å ruse seg. Moren tror det var mest hasj.

Fant hundrevis av bilder

Noen år senere får lensmannskontoret i Hokksund flere merkelige permer fra barnevernet. De tilhører mannen som er Per-Haralds støttekontakt, og som nå har sluttet i jobben. Permene inneholder et hundretall bilder. Lensmannsbetjenten får øye på en gutt han kjenner. Det er Per-Harald Sundet. Bundet til en stol. Politimannen kaller Per-Harald (17) umiddelbart inn til politikammeret.

Lensmannsbetjenten viser frem bildet og Per-Harald bryter sammen. Han forteller en historie så fæl at den nesten fremstår uvirkelig. Men guttens voldsomme reaksjon gjør politimannen trygg på at historien er sann.

Han ringer moren til Per-Harald. Lill Ann og Arild regner med at Per har gjort noe kriminelt, han har vært borti noen småsaker tidligere. Da de kommer ned, ser moren med en gang at han har grått.

Sønnen sparer moren og stefaren for de verste detaljene. Men den grufulle sannheten fremkommer i dommen tre år senere:

Per-Harald er 14 år da det starter. Mannen han har total tillit til, støttekontakten fra barnevernet, kommer med alvorlige beskyldninger. Støttekontakten viser frem papirer som han sier er anmeldelser og etterforskningsdokumenter.

Han forklarer at han har fått lov av politiet til å opptre på vegne av dem. Så blir Per-Harald «anholdt» av støttekontakten. Støttekontakten setter på ham håndjern og binder gutten til en stol.

Barnevernet tause

Det blir starten på et sammenhengende mareritt som skal vare i to år. Gutten må stadig møte hos tiltalte til «avhør». Han blir ikke bare bundet og iført håndjern, men bundet naken, og det blir tatt ulike seksuelt relaterte «prøver». Gjennom en innfløkt løgnhistorie lures gutten til å utføre seksuelle handlinger og påføre støttekontakten smerte.

I tiden etter begynner Per-Harald begynte å ruse seg mer og mer. Politiet var stadig på døren. Det han hadde blitt utsatt for, resulterte i posttraumatisk stressyndrom, konsentrasjonsvansker, maretitt, mangel på livsglede, følelse av isolasjon og konstant følelse av angst.

Det skulle gå tre år før rettssaken kom opp.

— Saken ble bare lagt på vent av påtalemyndigheten. Og barnevernet, som hadde sørget for støttekontakten, hørte jeg aldri noe fra, forteller Per-Haralds mor.

Per-Harald ville ikke snakke om saken. «Så vondt unner jeg deg ikke å ha det, mamma», sa han.

Overgriperen blir til slutt dømt til fengsel i to år og seks måneder.

— Straffen er altfor lav. De ødelegger unger for resten av livet, og straffen er ingenting i forhold til det de gjør med ungene, sier moren.

- Han skulle vært her

En mandag i januar i 2005, ni måneder etter rettssaken er Lill-Ann og Arild på vei hjem. Lill Ann har ringt ham flere ganger, men Per-Harald tar ikke telefonen. Da han endelig ringer tilbake, er Lill Ann sint på ham. Han bor hjemme, tross alt, han bør gi beskjed om hvor han er. Derfor sier hun ikke det hun pleier å si: «Jeg er glad i deg.»

Da ekteparet kommer hjem, begynner Lill Ann å lage mat. Ektemannen går ned i kjelleren. Han kommer opp, hvit i ansiktet.

Ambulansen kommer i full fart. Men Per-Harald er død.

— Jeg vet ikke hvor mange bøtter jeg har grått disse seks årene. Når jeg ser andre ungdommer, tenker jeg at her skulle Per også ha vært. Han skulle vært her, og hatt det fint.

I brevet han etterlater, uttrykker han sin sterke kjærlighet. Han sier han ikke orker mer, at han vil ha fred. Og at han har det nå.

«Mamma, du har alltid stilt opp for meg, men lær deg å ikke bekymre deg for alt. Du har jo verdens beste ektemann, dere må alltid holde sammen. Kjempeglad i dere.»

Litt senere står det: «Skulle gjerne tatt med meg en person til på veien. Men han skal få leve i skammen.»

OFFER: Per-Harald Sundet ble beskrevet som en «urokråke». Som 12 åring fikk han en støttekontakt som selv jobbet i barnevernet. To år senere startet de grove overgrepene mot gutten.
KIM NYGÅRD