På parkeringsplassen ved Fana Stadion står Harald Munkvold i treningstøy og venter på en ung klient. De skal ut og jogge.

Ungdommen har hatt store problemer med stoff. Nå er han rusfri, utskrevet og veltrent. Løper kilometer etter kilometer, uten problemer. De ansatte på Hjellestadklinikken har tro på at dette er en av dem som vil klare seg.

Når unggutten endelig kommer, kjører han rett forbi. Harald Munkvold ser angsten i øynene på ham. Om kvelden blir han funnet på gutterommet. Død av en overdose.

Jakter på lykkehormoner

— Jeg var så utrolig lei av at friske, fine mennesker i toppform skrev seg ut fra klinikken og døde av en overdose bare noen timer senere. Reine, veltrente kropper tåler mye mindre enn de som er på kjøret. Slik oppsto ideen, sier Munkvold, som behandlet rusmisbrukere på Hjellestadklinikken fra 1991 til 2001.

Han ønsket at pasientene skulle fortsette å holde formen når de ble utskrevet, i stedet for å jage mot neste dose.

— Trening har mange av de samme effektene som rusmidler. Det bidrar til produksjon av lykkehormoner, og gir god selvfølelse og selvtillit. Det er nettopp det rusmisbrukerne jakter på.

Målet var å få til et opplegg med personlige trenere som kunne motivere og følge opp rehabiliterte rusmisbrukere og psykisk syke. Ordningen skulle fungere som med støttekontakter, bortsett fra at kino og kafé skulle byttes ut med joggesko og roser i kinnene.

— Vi så at vi kunne få rusmisbrukere i toppform. De fleste av dem passer veldig godt til å drive med idrett. Det er ikke mange som tåler så mye smerte som en rusmisbruker. Det er vant til å takle forferdelige abstinenser, sier Munkvold.

Han vet godt hva han snakker om. Selv hadde han rusproblemer i mer enn 20 år, før løpingen og Kirkens Bymisjon i Oslo reddet ham i 1988.

Ruset på jobb

— Livet mitt var kaos gjennom hele 70- og 80-tallet. Jeg mistet den ene jobben etter den andre. Mange i systemet gjorde meg bjørnetjenester og dekket over problemene. Jeg behandlet folk for rusmisbruk mens jeg selv hadde rusproblemer, sier Munkvold.

Han har en enkel forklaring på hvorfor han ble hektet på alt fra alkohol til heroin.

— Jeg likte følelsen, og tror jeg er en person som ikke tåler rusmidler. Jeg blir lett avhengig. Sånn er det jo med treningen også. Jeg løper hver dag. Det må jeg. Nå er jeg treningsnarkoman. Jeg er fremdeles rusavhengig, men det er en riktig type rus, sier mannen som har løpt maraton 180 ganger.

Han vet hvilke effekter treningen har, både på suget etter rusmidler og på psykiske problemer.

— Min egen erfaring er veldig fin å ha i behandlingen. Narkomane lytter når jeg beskriver målpassering på en maraton som den beste heroinrus. De vet at jeg har prøvd begge deler, sier Munkvold.

Sosionomen brukte mye tid på å overbevise legene på Hjellestadklinikken om at trening hadde en god effekt både på rusproblemer og psykiske lidelser. Legene så skeptisk på fagsjefen for fysisk aktivitet da han dro tunge rusmisbrukere med ut på løpetur.

— Flere leger påpekte at det var nedkjørte, syke mennesker jeg hadde med å gjøre. At jeg måtte ta det med ro.

Følte seg halvpsykotisk

Men legene klarte aldri å bremse løpsfantomet fra Narvik. I dag er fysisk aktivitet en fast del av timeplanen for pasientene på klinikken, og de ansatte savner sin gamle kollega.

— Harald er en sånn person som gjør det umulige mulig. En utrolig motivator. Han har for eksempel dratt meg gjennom min første halvmaraton. Jeg følte meg halvpsykotisk når jeg kom i mål, sier Kari Lossius, klinikksjef i Stiftelsen Bergensklinikkene og ler.

Selv tunge heroinmisbrukere har slitt seg gjennom 42 smertefulle kilometer med Munkvold som motivator. Men han klarte aldri å etablere opplegget med treningskontakter i Bergen.

— Jeg prøvde. Var i kontakt med både sosialetaten, Bergen kommune og Hordaland idrettskrets. Ingen motarbeidet meg direkte. Alle synes det var en god idé, men ingen engasjerte seg. Det var helt håpløst, sier Munkvold.

Derfor reiste han med kone og barn til et nytt liv i Førde i 2001. Ideen om treningskontakter var Munkvolds baby. Noe han var fast bestemt på å få til.

— Jeg visste at trening var anerkjent som metode ved psykiatrisk divisjon ved sykehuset i Førde. Overlege Egil Martinsen har skrevet bøker om temaet, og jeg visste at hvis jeg skulle klare å starte dette et sted, så måtte det bli i Førde.

- Positiv for samtlige

Bare ett år etter at Munkvold fikk jobb på psykiatrisk poliklinikk ved Førde sentralsjukehus, var opplegget i gang. Sammen med helsesportspedagog Atle Skrede utviklet han kurs og begynte utdanningen av treningskontakter.

— Vi jobber sammen om prosjektet, men dette hadde aldri blitt noe av om ikke Harald kom med ideen, sier Skrede.

55 personer ble rekruttert til prosjektet. Samtlige hadde både tunge rusproblemer og alvorlige psykiske lidelser. 90 prosent hadde dype depresjoner, og 61 prosent hadde blant annet hatt konkrete tanker om selvmord.

Alle fikk hver sin nyutdannede treningskontakt som skulle følge dem gjennom ulike typer trening.

— Noen falt ut helt i starten. Vi sto igjen med 37. Samtlige av disse har hatt positiv effekt av prosjektet, mer enn halvparten har hatt svært god effekt, forklarer Munkvold.

- Hele Norge vil lære

Evalueringen ble gjort etter to år og resultatene var så gode at aktører fra hele landet nå ønsker å lære om metodene.

Utdanningen av treningskontakter er i gang flere steder. Den gir en innføring både i trening, psykiatri og ruskunnskap.

— Det er viktig at treningen blir riktig, at det ikke blir for hardt. Man skal føle velvære etterpå. Og for pasienter er det også viktig å kombinere treningen med samtaleterapi, forklarer Munkvold.

Selv har han alltid drevet med idrett. Skøyter, fotball, langrenn, orientering, padling, alt mulig.

— Fysisk aktivitet er bra for alle, men noen kan ikke fordra å trene. Det er greit. Det viktigste er at vi anerkjenner rus som noe positivt. Alle liker rus. Det er bare rusproblemer vi ikke vil ha.

Vi står i vektrommet i Førdehuset. To tidligere psykiatriske pasienter får instrukser i hvordan de skal bruke musklene sine.

— Opplegget er banalt. Litt sånn Rema 1000, at det enkle er det beste. Alle vet at trening har en positiv effekt på psykiske problemer. Det viktigste er å få satt treningen inn i faste rammer og timeplaner, sier Munkvold.

— Hvordan går de med deltakerne i dag?

— Vi har kontakt med veldig mange. De fleste trener mer moderat, men det er ikke noe poeng å trene hardest mulig. Det viktigste er å trene jevnt. Det er litt som med tannhelsen. Det hjelper ikke å pusse tennene for hele uken på mandag.

ENGASJERT: Det er greit å holde rusmisbrukere i form så lenge de er på klinikken. Problemet er når de skrives ut igjen. Du kan sammenlikne dem med roser. Det er enkelt å produsere dem i drivhus, men verre å få dem til å overleve i vinterkulden, sier Harald Munkvold.
Apneseth Oddleiv