Det var en noe amper stemning i Høyre før landsmøtet. Spredte rapporter i ulike medier kunne tyde på at det ble jobbet for å utfordre den sittende ledelsen som alle var på valg under landsmøtet.

Diskusjonen kom som en form for etterdønning etter fire år med kompromisser i regjering og et elendig stortingsvalg som ga partiet en oppslutning på 14,1 prosent. Lettere har det ikke blitt av at partiet på meningsmålinger vaker rundt 10 prosent.

«Opprør» uten substans

Svært få har tatt til orde for å bytte ut Erna Solberg som leder, men noen har pekt på fremtidige og mulige lederkandidater. Av disse er Børge Brende både den mest sentrale, aktuelle og kapable. Han har bred støtte i partiet og i den tidligere ledelsen, men det ville ha vært jevngodt med politisk harakiri å utfordre ledelsen nå. Så dum er ikke Brende.

Flere er det som luftet behovet for å bytte ut en av nestlederne Per-Kristian Foss og Jan Tore Sanner. Som kandidater her har flere personer versert, blant dem Kristin Clemet, Ivar Kristiansen og Thorhild Widvey.

Felles for alle de nevnte personene er at de ikke har spilt på lag med «opprørere» som Stavanger-ordfører Leif Johan Sevland. Underhånden får Bergens Tidende opplyst at samtlige personer som er lansert har gjort det klinkende klart internt at de ikke har vært aktuelle.

Det som formidles er med andre ord at «opprøret» har vært dårlig fundert, at de aktuelle kandidatene ikke har ønsket noen kamp, og at ledelsen har vært trygg på at den ville bli gjenvalgt.

Tar seg nær av kritikk

Da Bergens Tidende snakket med Erna Solberg etter avslutningen av landsmøtet, sa hun da også «persondiskusjonen har vært betydelig overdrevet i media».

– Jeg har reist veldig mye, har meget godt kontakt med samtlige fylkesledere og kjenner partiet veldig godt. Jeg har derfor hatt et helt annet bilde av situasjonen enn det som er reflektert i media, sier hun.

Samtidig erkjenner Erna Solberg at hun lar seg påvirke av deler av kritikken.

– Noe er usaklig, og personkarakteristikker og beskrivelser av gode og dårlige sider kan være tungt å forholde seg til. Men samtidig må jeg, som politiker og leder av et parti, tåle kritiske diskusjoner om politikk og person. Jeg må også kunne forholde meg til kritikk av mine dårlige sider, uten at det skal ødelegge selvtilliten min.

I går var det ingenting å utsette på Høyre-lederens selvtillit da hun ganske enkelt slo fast at hun har både vilje og evne til å gjenreise Høyre.

Avhengig av 18 prosent

Og det er hennes politiske og organisatoriske prosjekt. Politisk ved at Høyre på landsmøtet har meislet ut en sentrumskurs ved å fokusere på varme og omsorg. Organisatorisk ved at partiet og partiapparatet skal rehabiliteres og settes i stand til å forfølge målet om et bredt borgerlig samarbeid.

Det første avgjørende delmålet for Høyre er kommunevalget i 2007. Erna Solberg understreker at partiets målsetting for valget ikke er drøftet, men hun synes det er naturlig å sette seg et mål om å oppnå det samme som i 2003 – 18,1 prosent.

I dag synes det som et ambisiøst mål, men kanskje ikke mer ambisiøst enn at Erna Solberg må ha et slikt resultat for å kunne fortsette som leder av Høyre frem mot stortingsvalget i 2009.