Granvin-bonden Kåre Taskjelle (90) og sørlandsskipper Petter Birkeland (89) har begge et langt liv bak seg. De fortalte hver sin historie om hardt arbeid, krig, forventninger og ikke minst drømmen om den store kjærligheten.

Kåre Taskjelle hadde aldri vært utenfor Norges grenser. En gang før krigen var han i Oslo. De som skulle overta gårdene, ble værende ý, reflekterte Kåre Taskjelle. I de korthugne setningene han kom med, var det rom for tanker og ettertanke. Kåre Taskjelle ble aldri bitter. Han godtok slitet og husket godt at bestefaren skrøt av ham på 15 årsdagen da han hadde gjort gagns arbeid og var et mannfolk.

Noen kone ble det ikke på han.

— Eg har aldri fritt. Likavel så har eg hatt kvinneleg ven i mi tid. Men eg har aldri fritt. Handa på hjartet, sa Kåre og snakket om en sin venninne han møtte i Granvin under krigen. Men hun var bymenneske og det ble aldri til noe ekteskap. Brevene hadde han fremdeles. Så skulle man tro at alt slitet på en bratt vestlandsgard og et liv som ungkar ville gjort mannen bitter. Men han hadde mye godt å se tilbake på og var forsont med sitt liv.

Sørlandsskipperen Petter Birkeland hadde en litt annen historie å fortelle.

Han var litt over 16 år da han dro ut første gang. Eventyrlysten var der. Petter seilte som skipper på de fleste verdenshav, og det ble gjerne et par år mellom hver gang han var hjemme i Norge på besøk. Det manglet ikke på tilbud fra kvinner ute i den store verden, men det var i Grimstad han fant den store kjærligheten. Og etter krigen fikk han sin Olga. Birkeland fortalte om torpedering under krigen, om ventetiden for å få ny hyre og om et liv med mange år i utenriksfart. Birkeland døde nylig.

To skjebner. Regien og produksjonen var ved Klaus Erik Okstad. Og la det med en gang være sagt; det var et fantastisk stykke filmarbeid. Det ligger mye godt tillitsskapende forarbeid i å få to gamlinger til å snakke så åpent om sine liv.

Klippene med arkivbilder fra de tidsepokene de to snakket om, støttet godt opp om fortellingene.

Min eneste innvending er at hovedtyngden av fortellingen var lagt til perioden frem til 1950, deretter gikk det veldig fort fremover i fortellingen med få bildeglimt. Etterkrigstiden burde vært mer med.

Rolig kameraføring og et nakent og tydelig lydbilde gjorde dette til en minnestund som ga mye ettertanke. Godt fjernsyn er ikke alltid dramatiske bilder og voldsomme fortellinger. Den gode fortelling og det enkle språk har også sin plass på skjermen. For dem som ikke fikk med seg dette programmet, anbefales reprisen på årets siste dag.

Klaus Erik Okstad ga oss årets julepresang på skjermen.!