Arbeiderpartiets ledelse åpner for at et landsmøte høsten 2004 kan sette en EU-søknad på dagsordenen igjen, og at en folkeavstemning kan holdes allerede før stortingsvalget 2005.

Ap, som alltid har vært minst like opptatt av partiets beste som av EU-medlemskap, ser for seg fristende taktiske gevinster. Partiet rapper saken fra Høyre i en periode der Unionen fremstår som populær og lekker for det norske folk. Høyre er tjoret fast i en regjering som har inngått pakt om ikke å søke EU-medlemskap, og vil nå vri seg i ergrelse og beklemthet.

Ap + SV, SP eller KrF

Ap kommer dessuten i vinden allerede til høstens kommunevalg. Med full klaff kan partiet få avklart EU-saken før stortingsvalget i 2005. Så snart den er avgjort (igjen), inntrer — teoretisk - det forjettede Lykkeland i norsk politikk, der alle partier kan samarbeide med alle.

I så fall kan Jens Stoltenberg til og med gjøre seg håp om regjeringssamarbeid med SV og kanskje Sp eller KrF. Kristin Halvorsen har alt sagt at hun godt kan regjere sammen med Jens Stoltenberg selv om Ap vil søke EU-medlemskap.

Spesielt definitiv vil avklaringen i norsk innenrikspolitikk være hvis Norge blir medlem av Unionen. Selv om EUs kommende grunnlov trolig vil inneholde en utmeldingsklausul, er det ingen grunn til å tro at eliten noen gang vil invitere det norske folk til å melde seg ut.

Ulempen for Jens Stoltenberg med å presse frem en ny folkeavstemning eller to om EU, er at Arbeiderpartiet også denne gangen vil være splittet. Kanskje nei-folkene i partiet vil være færre denne gangen. En skokk fra 1994 på vei fra nei mot ja tyder på det. På den annen side vil LO nok være mot EU denne gangen også, kanskje enda klarere enn i 1994.

Enkelt vil det altså ikke bli. På den annen side kan Stoltenberg tenke det gode, gamle om at «den som intet våger, intet vinner».

Politisk tvilsom EØS-avtale

Og ett er ganske sikkert: Skal ja-siden i overskuelig fremtid ha en sjanse til å vinne, må det være nå. At meningsmålingene plutselig viser svulmende ja-flertall er en ting - slikt er forgjengelig. Viktigere er det at EU-medlemskap for tiden fremstår i et ganske gunstig lys for mange nordmenn. Utvidelsesforhandlingene ble fullført. Ut over året i år skal det holdes folkeavstemninger om EU i ni av søkerlandene, og det kan godt hende alle ender med ja-flertall.

Frem til de nye landene formelt tiltrer Unionen på våren i 2004, vil det derfor komme hovedsakelig positive EU-impulser fra kontinentet. Kombinert med stadig flere ja-folk i fiskerisektoren samt en politisk tvilsom, gebrekkelig og dyr EØS-avtale, kan Aps ja-folk tenke seg at nå har de god glid.

Det kan godt være korrekt analysert. Men landets EU-entusiaster gjør også klokt i å huske at ja-flertallene i Sverige og Finland like før folkeavstemningen i 1994 ikke gjorde det helt store inntrykket. Det er ingen automatikk i at ja-seire i Ungarn og Latvia vil virke sterkere, for å si det slik. Å skremme med «utenforskap» virket dårlig i 1994 - men kan naturligvis slå bedre an nå når EU blir 25 land stort. Men sikkert er det ikke.

Et mindre vakkert EU

Ja-siden skal heller ikke glemme at EUs reformarbeid vil sette den prinsipielle motviljen mot overnasjonalitet og føderalisme - «union» i norsk debatt – på en ny prøve. At EU på den påtenkte regjeringskonferansen om indre reformer i 2004 vil ta i alle fall noen steg i retning «mer union», er sannsynlig. Ett av stegene heter trolig felles europeisk grunnlov.

Men det kan godt hende at reformvedtakene ikke blir så dramatiske at de truer Jens Stoltenbergs prosjekt.

Verre kan det bli med de økonomiske, sosiale og politiske motsetningene som gradvis oppstår når de nye landene skal integreres i EU fra midten av 2004. Alle de nye er fattige. Utvidelsen vil føre til større sosiale forskjeller, utflytting av arbeidsplasser fra vest til øst, press på lønningene og trolig høyere arbeidsløshet.

Det er ikke dristig å hevde at EU vil ta seg mindre vakkert ut etter at utvidelseseuforien er unnagjort og de praktiske følgene viser seg.

Timingen er alt

Å ta inn ti fattige medlemmer er en solidaritetshandling. Den vil koste for dagens medlemmer. Og, ikke minst, for et nytt rikt medlem. Det er ikke sikkert det norske folk ser seg tjent med å gå inn under slike omstendigheter heller. All erfaring tilsier at «egoistiske» hensyn teller tyngst i en folkeavstemning. En av nei-sidens sjefideologer, Ottar Brox, sier han ser større sjanser for et nei denne gangen enn det var i 1994. Det behøver ikke være tom retorikk, selv om det kan lyde slik akkurat nå. Blir det folkeavstemning i 2007, kan tidspunktet faktisk være gunstig for Brox og hans meningsfeller. Vinteren og våren 2004/2005, derimot, tegner til å være en gunstig tid for Jens Stoltenberg & Co. Om det er politisk mulig i Norge å presse frem en ny folkeavstemning så raskt, er en annen sak.

Det er med EU-kamp som med alle andre komedier: Timingen er alt! Og med EUs hyperaktivitet finnes ingen nøytrale øyeblikk.