Hva er en klimakvote?

En klimakvote er i virkeligheten en tillatelse til utslipp ett tonn karbondioksid (CO2). Disse kvotene kan kjøpes og selges fritt. Prisen avgjøres av tilbud og etterspørsel i markedet.

Hvem kan kjøpe klimakvoter?

Alle kan handle med klimakvoter. Store deler av industrien må ha kvoter for sine utslipp. Privatpersoner, organisasjoner, bedrifter og alle andre kan frivillig velge å kjøpe kvoter for sine utslipp. Staten kjøper for eksempel klimakvoter for å kompensere for utslippene fra de statsansattes flyreiser.

Hvem må kjøpe klimakvoter?

Mange norske virksomheter er kvotepliktige. Det gjelder særlig oljeselskaper og prosessindustrien med høye klimagassutslipp. Fra 2012 ble også norske flyselskaper kvotepliktig.

Staten fastsetter den totale utslippsmengden som disse selskapene eller virksomhetene har lov å slippe ut i en viss periode. Kvotene tildeles gratis eller de auksjoneres ut til virksomhetene. De selskapene som har høyere utslipp enn tildelt kvotemengde, må kjøpe kvoter i markedet. Selskaper som reduserer utslippene, kan selge sitt overskudd av kvoter til andre i markedet.

Norge er tilsluttet EUs kvotesystem. Dette betyr at kvoter som deles ut av nasjonale myndigheter i EU-landene, også er gyldige i Norge. Norske bedrifter kan handle med kvoter både innbyrdes og med bedrifter i EU gjennom EUs kvotehandelssystem (ETS). I tillegg kan de kjøpe kvoter i utviklingsland, gjennom den grønne utviklingsmekanismen CDM (Clean Development Mechanism).

Hvorfor kjøper den norske staten klimakvoter?

Norge er gjennom Kyotoprotokollen pålagt bindende utslippsforpliktelser. Regjeringen har i tillegg lovet å overoppfylle Kyotoavtalen. Siden vi ikke klarer å kutte nok på hjemmebane, må staten kjøpe klimakvoter i utlandet for å innfri dette løftet. Kyoto-protokollen sier at I-landene bare kan bruke kvotekjøp som et supplement til tiltak i eget land.

Hvor mye bruker staten på kvotekjøp?

Regjeringen vil for femårsperioden 2008-2012 bruke to milliarder kroner på klimakvotekjøp. Finansdepartementet har inngått kontrakter om kjøp av om lag 25 millioner kvoter i Kyoto-perioden (2008–2012).

Alle statens kvotekjøp gjøres gjennom de såkalte Kyoto-mekanismene. Den viktigste er kjøp av kvoter fra klimavennlige prosjekter i utviklingsland (CDM-ordningen). Eksempler på slike prosjekter er vindkraft, vannkraft og andre tiltak som skal reduserer utslippene av klimagasser i disse landene. Selskaper og organisasjoner kan også kjøpe slike kvoter, som kalles CER-kreditter (Certified Emission Reductions).

Hva må til for at et U-landsprosjekt skal få lov å selge klimakvoter?

Hvis et CDM-prosjekt skal bli godkjent, må det dokumenteres at prosjektet er avhengig av inntektene fra salg av klimakvoter (CER-kreditter) for å være lønnsomt og bli igangsatt. Dette kalles addisjonalitets-kriteriet og er den grunnleggende betingelsen for at et prosjekt kan bli registrert under CDM-ordningent.

Hvis et klimaprosjekt som får CDM-status ville blitt bygget uansett, undergraves hele systemet. Da vil de globale utslippene i stedet øke. Ordningen fungerer bare dersom utslipp i I-land motsvares av utslippskutt i utviklingslandene.

Fører disse prosjektene til lavere klimagassutslipp totalt sett?

Ordningen er ikke ment å bidra til å redusere de globale utslippene, men å få gjennomført utslippskutt der de er billigst.

Prinsippet er at et klimatiltak får selge det samme antall kvoter (CER-kreditter) som prosjektet antas å redusere utslippene med.

Et eksempel: En norsk bedrift kan velge å gjøre opp for deler av sine CO2-utslipp ved å kjøpe CER-kreditter. Én slik klimakvote tilsvarer rett til å slippe ut ett tonn CO2. En bedrift kan for eksempel kjøpe 20.000 kreditter for å kompensere for utslipp av 20.000 tonn CO2.

Hvordan godkjennes prosjektene?

Prosjektplanen skal først kontrolleres av en uavhengig tredjepart, for eksempel et selskap som Det Norske Veritas. Deretter skal prosjektet godkjennes av styret for CDM som er underlagt FNs klimasekretariat. Når dette organet har sagt ja, skal klimatiltaket så overvåkes og kontrolleres av et nytt uavhengig organ. Dette organet skal kontrollere at prosjektet gir reelle utslippsreduksjoner slik som forutsatt i prosjektplanen. Deretter utsteder CDM-styret CER-kreditter til investorene. Disse kvotene kan prosjekteieren selge på markedet.

Hvor mange klimakvoteprosjekter finnes i dag?

Det er registrert 7912 CDM-prosjekter i utviklingsland i mars 2012. Av disse har 3871 oppnådd godkjenning i CDM-styret, mens 3794 er i prossess for godkjenning i FN-styret. 216 prosjekter er hittil blitt avvist av FN.

Om lag 65 prosent av prosjektene finnes de i de fire store u-landene Kina, India, Brasil og Mexico. Bare 2,8 prosent av prosjektene er i Afrika, hele 79,3 prosent finnes i Asia.

Vind— og vannkraftprosjekter dominerer i antall, begge med 26 prosents andel av CDM-prosjektene.

Hva er en frivillig klimakvote?

Privatpersoner og bedrifter kan kjøpe klimakvoter for å kompensere for egne utslipp. Slike kvoter kan kjøpes fra for eksempel fra Framtiden i våre hender (mittklima.no) eller Klima- og forurensningsdirektoratet (klif.no). Kjøper du fra Klif, vil den aktuelle kvoten bli tatt ut av systemet og slettet. Da opphører utslippsretten som klimakvoten innebærer. Dermed blir mulighetene for at andre kan ha dette utslippet, for eksempel en bedrift, tilsvarende redusert. Enkelt sagt blir det færre utslippsretter i omløp.