EVA GRANHEIMSVEN TVEIT (tegning)

Sommeren kom veldig tidlig på småbruket i år. Allerede i slutten av april, og mens det fortsatt lå snø i nordhellingene. Og forsvant nesten straks i et slags evig regnskyll. Tømmertransporten, som skulle vært unnagjort med frost i bakken, måtte foregå i små porsjoner i mørke natten da gradestokken så vidt krøp ned mot det såkalte nullpunktet.

Terrortrusselen var i grunnen bare værgudene, og det er en velsignelse at intet levende menneske, kongen eller statsministeren har ansvaret for det som faller fra oven. Skjønt hvem vet, kanskje det er mulig å skylde på politikerne også for dette.

Her på bruket har vi en sterk frykt for at det kan være klimaendring som er årsaken til at bjørkene ligger rett ut, og at Tor med Hammeren lager lyd— og lysshow like bak låven som ingen har sett maken til noensinne her i grenden.

Men selv om utslippene fra denne regjeringen til tider har vært ganske ufine, skal det vel noe til at en statsminister som har internlinje til høyere makter, kan lastes for lynnedslag og brente datahjerner.

Eks-miljøvernminister Børge Brende har imidlertid gjort en formidabel jobb for hakkespettens og barkebillens velferd. Dersom hans etterfølger nå skal gjøre det enda bedre, er det grunn til engstelse. Det biologiske mangfold i bygde-Norge har nå fått så sterkt vern at den mest utrydningstruete art nå er homo sapiens.

Her på bruket har vi tenkt å ty til sivil ulydighet. Med egen sag og på egen grunn har gamlemor tenkt å rydde i egen skog så vi kan sitte på verandaen og se andemor med sine fem små svømme i strandkanten. Hvis ikke hakkespetten og barkebillen kan fly femti meter og finne seg noen andre trær, kan den dø i misforstått miljøvern.

Livet på småbruket gir mange utfordringer. Utfordringer som i utgangspunktet virker ganske banale, men som i lengden fortoner seg som uoverstigelige problemer. Under den tiden vi kalte sommeren dukket det opp en helt spesiell tertitt som vi sier på disse kanter. Det vil si en alminnelig kjøttmeis, som i flokk og følge har fått hus og mat av fem stjerners klasse hele vinteren.

Men så kom denne ene, ynkelige fjærballen som har satt grå hår i hodet på matmor i snart to måneder. Først gikk den løs på bilen. Rundt på speil, vinduer og alle tilgjengelige, skinnende flater, gjøv den løs med nebb og klør. Det var ingen annen løsning enn å sette bilen i garasjen, og det var intet stort offer.

Men sirkuset fortsatte. På det beste vinduet med utsikt mot vannet. Der tok den fart så fjæra føyk. Hakket og flakset. Noen få hvilepauser på vannbrettet, og så på'n igjen. Snart var hele vinduet tilgriset som om det var slengt en kost med hvit beis.

Nå begynte tålmodigheten å svikte. Det går en grense for hva man skal tåle av landlig idyll, selv langt til skogs. Fuglef... skulle bort! Men vi nølte med hagla. Dessuten er det noe med det å skyte spurv med kanoner. Første forsøk hadde intet grunnlag i boklig lærdom. Det sies at dyr har innebygde sanser for farligheter.

Vi startet med maurspray. Som lukter så djevelsk at selv flygende tallerkener måtte ha tatt store omveier. Vår inntrenger hadde ingen betenkeligheter. Han - det var sikkert en han - holdt ut.

Tidlig på morgenkvisten ble vi vekket av kreket på vindusruten. Møysommelig hentet vi stigen og klatret opp og spikret opp et gammelt fiskegarn. Det skulle endelig ta knekken på terroristen. Niks. Den fikk bedre hvileplass i maskene.

Til syvende og sist måtte vi bare resignere. Eneste utvei var å spikre igjen vinduet. Tanken ble frafalt. Han fikk holde på. Om han døde av utmattelse eller om hormonene kom i naturlig balanse skal være usagt. Endelig ble det fred.

Men da var tiden kommet for barnedåp. Plutselig forsto matmor at det hadde vært helt andre hyggestunder oppunder taket i garasjen. Det syntes på bilpanseret. Der hadde låvesvalen bygget reir, og minst fem sultne munner sto på vidt gap når de såkalte svalestupene ble utført med millimeters presisjon over hodet på matmor. Bilen er igjen flyttet ut på tunet. Og så kanskje sommeren kommer en gang oppunder jul.

Og hvis sommeren kommer, kommer mauren. Da nytter det ikke med pistol. Da slår husfruen et mobilnummer, hvis det står noe igjen på konto for tømmeroppgjøret. Det koster å få kar.