HEDVIG MONTGOMERY, psykolog

Det er over to år siden Lene begynte i terapi. Da hun kom inn til sin terapeut, Anna, første gang, var livet hennes kaotisk og uoversiktlig.

Utdannelsen var nettopp avsluttet, og akkurat da hun trodde at voksenlivet skulle begynne, avlyste kjæresten bryllupet og hun fikk ikke jobbene hun ønsket seg. Negative tanker kom og selvtilliten ble borte. Legen kalte det depresjon og sendte henne til psykolog.

I starten gikk det fort fremover. Lene så sammenhenger hun aldri hadde tenkt på. At hun hadde tatt for gitt hvordan livet kom til å bli, uten å reflektere over det. Og at hun hadde med seg et følelsesmønster hjemmefra som gjorde at hun ble sint i stedet for lei seg, noe som var vanskelig å forstå for en partner. Det var vanskelig å forstå for Lene også, men Anna ble en trygg havn som en time hver uke hjalp henne til å se.

Ved livskriser er terapi så utrolig virksomt, fordi krisen også gir oss ny informasjon om oss selv. Kriser gjør oss mer mottakelige for ny informasjon og gir dermed en helt spesiell mulighet til vekst. Det er neppe sant at motgang gjør sterk, men at motgang gjør klok er en mulighet – hvis man ser og får hjelp, slik at krisen ikke blir for truende for selvbildet.

Nettopp her kommer terapien inn i bildet. Lene hadde nok klart seg gjennom den vanskelige tiden uten terapi, men terapien snudde det negative til noe Lene vokste på.

Den veksten Lene opplevde, var nesten som en rus. Endelig forsto hun ting hun før bare hadde lest om. Hun følte seg klokere. Selvtilliten kom ikke bare tilbake, den var sterkere enn noen gang før. Hun fikk både jobb og ny kjæreste, og dette ble en suksesshistorie hun aldri hadde trodd hun skulle få oppleve.

Timene hos terapeuten ga ikke Lene så mye etter det første året. Hun hadde oppnådd det hun ville, livet hennes var ikke kaotisk lenger. Likevel satte Anna opp nye timer hver uke, det var blitt en vane for dem begge, virket det som. Så Lene kom og snakket om små og store ting som falt henne inn, søkte råd på områder hun egentlig ikke trengte råd på. Det føles som å ha faste timer hos en litt taus venninne, forteller hun.

Takknemligheten til Anna for alt hun hadde hjulpet henne med, gjorde det også vanskelig for Lene å slutte. Det var jo takket være henne at det var blitt bra, i hvert fall hadde hun en del av æren. Men gradvis begynte det å skje noe nytt i livet til Lene som kanskje ikke var så bra. Hun følte at hun måtte konferere med Anna før hun kunne ta beslutninger. Der hvor hun før hadde gjort henne mer selvstendig, gjorde hun henne nå mer avhengig og mer usikker. Terapien hadde fått motsatt effekt.

Det er ikke lett å avgjøre når en terapi er ferdig. Å få anledning til å bli bedre kjent med seg selv, er en spennende reise, og derfor kan det kjennes smertefullt å innse at reisen er kommet til veis ende, for denne gang. Men kanskje er poenget å bruke terapi nettopp i doser: Man kan vende tilbake når man trenger det. Men mesteparten av livet må de fleste av oss klare oss selv.

Lene fikk til slutt sagt til Anna at hun var ferdig. Følelsen av lettelse var stor, men også gleden over å klare seg så godt alene. Å avslutte kan også være en god følelse.