Om prisene på varene vi kjøper av utviklingslandene hadde fulgt prisveksten generelt i Norge, måtte vi betalt 7,6 milliarder kroner mer for klær, sko og tekstiler i 2005.

Dette er konklusjonen i en rapport Framtiden i våre hender (FIVH) har laget.

— Disse tallene forteller oss noe om strukturene som gjør at fattige land forblir fattige, mens rike land blir rikere, sier Arild Hermstad, daglig leder i organisasjonen.

Hvis man legger til prisfallet i råvaremarkedet de siste 25 årene og kostnadene norske miljøutslipp påfører utviklingsland, konkluderer rapporten om at den samlede gevinsten for Norge er på hele 28 milliarder kroner i 2005.

Samme år ga Norge 17,9 milliarder kroner i bistand til fattige land.

Trenger mer industri

— Totalt mottar dermed Norge 62 prosent mer i såkalt omvendt bistand, enn vi selv gir over statsbudsjettet, påpeker Hermstad.

Han understreker samtidig at den norske gevinsten i dette regnestykket ikke nødvendigvis er lik et like stort tap for utviklingslandene.

— Noen land produserer tekstiler og landbruksprodukter mer effektivt enn andre, dermed kan noen land tape mindre enn andre, understreker han.

Jan Isaksen er forsker ved Chr. Michelsen Instituttet, har jobbet med utvikling i Afrika i over 30 år. Han mener rapporten er interessant, og etterlyser mer kunnskap om disse spørsmålene.

— Det holder ikke bare å sammenlikne med hva Norge gir i bistand, men vi må også se på måten utviklingsarbeid foregår på.

Til tross for at en del råvarepriser har økt de siste årene, har prisene, justert for generell prisvekst, falt siden 1980.

— Det som skjer er at når alle utviklingslandene etter hvert konkurrerer om å produsere tekstiler, råvarer og landbruksprodukter, faller prisene på verdensmarkedet. Dette tjener de rike landene på, sier Isaksen.

Han understreker at det som må til for å komme ut av dette er mer industrialisering.

Handelsstanden tjener mest

FIVH understreker at hvis vi sammenlikner med prisene i 1980, mottar hver nordmann i dag en gave på 2826 kroner, fra utviklingslandene.

De påpeker at til sammenlikning er verdien av den samlede julehandelen i år beregnet til 2700 kroner per person.

At tekstiler og sko blir billigere på verdensmarkedet, mener Jan Isaksen har en annen konsekvens også.

— Det er nemlig ikke forbrukerne selv som tjener på dette, men handelsstanden i Norge og i andre land.

I sitt mangeårige arbeid med Afrika har Isaksen sett en utvikling i måten disse spørsmålene jobbes med.

— Før var slagordet: Trade not aid. Nå er fokuset endret til: Aid for trade. Nå trengs hjelp slik at land kan begynne å eksportere varer som holder en høyere verdi, sier han.

Fiktive miljøkvoter

Den såkalte I-hjelpen til Norge er i rapporten delt mellom varebistand og miljøbistand. Arild Hermstad er opptatt av at miljøutslippene Norge, og andre land står for, får størst konsekvenser for de fattige landene.

— På denne fronten har vi gigantiske utfordringer foran oss. Det er 400 millioner familier i verden uten tilgang på elektrisitet. Hvis disse skal få energi basert på forurensende energi, vil dette få store konsekvenser, sier han.

Han mener Norge bør sette seg som mål å gi like mye i bistand til fattige land, som vi tjener på miljøgevinster og varehandelen.

— Dette kan blant annet brukes til å finansiere fornybare energikilder, sier han.