Det er bare én person i Fremskrittspartiet som den mektige Carl I. Hagen aldri våget å gå i nærkamp med. Uansett hvor egenrådig John Alvheim opptrådte, fikk han alltid være i fred for partilederens trang til korreks. Hagen vet at det heller ikke ville ha nyttet - Alvheim diltet aldri etter andre.

Den samme partilederen var klar over at den «sinte» teledølen med røtter fra strilelandet dro velgere til Frp som ingen andre. Alvheim var nær sagt gull verdt for et parti som har vært sterkt preget av underlige skruer.

Etter fire strevsomme perioder på Stortinget var det mandag plutselig slutt. Som 75-åring fikk han ingen pensjonisttilværelse. Helsen hadde skrantet i lengre tid. Likevel kom dødsfallet uventet.

Helsearbeider
John Alvheim var som et uvær hele sitt liv, stridbar og intens, med et forrykende engasjement når han mente at urett rammet enkeltmennesket. Alvheims stil var ikke å opptre som rolig debattant. Tordentale passet ham bedre. De sterke ord var hans varemerke. Ikke minst hos den eldre garde ble han et idol når han sang ut om skjevheter og skavanker innenfor helse- og sosialsektoren og i eldreomsorgen.

Som leder i sosialkomiteen var han i sitt ess, både fordi han var ekte engasjert i sakene han tok opp, og fordi han hadde en faglig bakgrunn som ingen annen rikspolitiker kunne skilte med. Han var utdannet diakon og sykepleier, var mangeårig sykehusdirektør på Notodden og hadde drevet hjelpeinnsats blant nødlidende i mange krigs- og katastrofeområder rundt på kloden. Han opplevde død og elendighet både i Bangladesh, Etiopia, Libanon og i Gaza.

Overspilte
Med en så imponerende bakgrunn ville han hatt innflytelse selv om han hadde senket stemmen og spart på kraftuttrykkene. Alvheim hadde det med å overspille rett som det var. Han så «skandaler» over alt, og var nådeløs mot dem som sa ham imot.

Den dystre bakgrunnen forklarer nok noe av dette. Han visste bedre enn de fleste hva armod og nød var. Som liten gutt i Øygarden var det smått med både mat og klær da han vokste opp i mellomkrigstiden. Den knugende fattigdommen i fiskerbondens hjem er skildret inngående i memoarboken som ble utgitt i høst. Derfor er det kan hende ikke så rart at han ble en alvorsmann som sjelden trakk på smilebåndet?

Bar nag til KrF
Barnetroen holdt han fast ved hele sitt liv, etter det han forteller i boken. Veien inn i KrF var derfor ganske naturlig etter at han slo rot på Notodden. Det gikk godt noen år. Men Alvheim var Alvheim. Bruddet med partiet kom med et smell da sentrale folk i KrF vendte ham ryggen i forbindelse med skilsmissen. Det vonde forholdet til KrF ble aldri leget. Fant han en anledning til å plukke en høne med KrF, grep han den begjærlig. Det fikk både Valgerd Svarstad Haugland og Kjell Magne Bondevik erfare til gagns. Dagfinn Høybråten, derimot, gikk stort sett fri for Alvheims vrede. Det hendte rett som det var at KrF-lederen fikk godord fra Frp-eren.

Alvheim var arbeidsnarkoman, likte seg på Løvebakken, men vantrivdes i Oslo. Flere ganger slo kroppen alarm. Han ønsket derfor å gi seg på et tidligere stadium, men Frp kunne forståelig nok ikke unnvære ham. Han slet seg rett og slett ut for partiet.