• Jeg trengte ikke være redd for meg selv. Jeg fantes ikke, jeg var bare stemmen som hvisket trøst og hendene som holdt rundt de andre. Jeg er glad for at de var der med meg, for at jeg hadde en oppgave.

I nesten to timer er 24 år gamle Hilde Firman Fjellså fra Stavanger innelåst sammen med seks yngre AUF'ere i en liten toalettbås. Bare en tynn dør beskytter dem. De hører skyting og skrik. De hører gjerningsmannen nærme seg. Og fjerne seg igjen, skriver aftenbladet.no.

Hele tiden trøster hun sine unge venner, muntrer dem og klapper på dem.

— Jeg finner stor trøst i at den rasjonelle Hilde slo inn, sier hun i dag.

Hun er rolig og balansert. Snakker som om hun forteller en annens historie, ikke sin egen.

— Ja, jeg er fortsatt påkoplet. Det er som om tapet er for stort til å klare å sørge.

Bare en gang mens hun forteller om det ufattelige dramaet på Utøya og om tiden etterpå er Hilde Firman Fjellså på gråten:

— Tenk at de innsatte i Halden fengsel vil samle inn penger for å restaurere Utøya.

Jusstudenten tror vi ser en ny form for nasjonalisme vokse fram.

— En fin nasjonalisme. De som tror det er han som har samlet oss tar feil. Det er ikke han som har skapt rosehavene og alle de varme klemmene. Det er bare folks svar på alt det han står for og det han har gjort.

Leirleder

Hilde Firman Fjellså tar ikke drapsmannen navn i sin munn.

— Jeg er glad jeg slapp å se ham. Jeg vil ikke ha noe forhold til ham.

Det var nære på. Firman Fjellså er medlem av AUFs sentralstyre og var en av lederne på leiren. Hun var med og samlet alle leirdeltakerne for å informere om bomben i Oslo.

— Beskjeden jeg ga til alle var at de ikke måtte dra til Oslo. At Utøya var det tryggeste stedet for dem.

Etter infomøtet ser hun unge som løper rundt huset. Det er det vanligvis ingen som gjør, for der er ingen ting bak huset. Hun prøver sambandet, men får ikke svar. Hun går ut for å se. Flere kommer løpende. Så snur hun seg og ser at det er tilløp til panikk inne i huset.

— Da gikk jeg tilbake. Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg gått rett på gjerningsmannen.

Skuddene er hørbare og panikken omfattende. Hilde tror fortsatt det er en dårlig spøk, at noen fyrer av kinaputter eller noe liknende.

Gjemmestedet

— Jeg ser en ung jente som hyperventilerer inne på do. Går for å trøste. Hun klarer ikke å snakke. Men flere kommer løpende i panikk inn i toalettbåsen vår. Legger seg på golvet. Jeg hører skudd inne fra huset vi er i. Da går det opp for meg at dette er ramme alvor. Jeg får stengt døren og stablet oss sånn noenlunde. To må stå. Vi er sju mennesker som gjemmer oss i en liten toalettbås.

- Hvordan er det mulig å stå slik så lenge, i nesten to timer, uten at det bryter ut full panikk?

— Jeg vet ikke. Det føltes uvirkelig. Innimellom ble noen veldig redde, men vi klarte det. Jeg hvisket til de andre, siden de var så mye yngre enn meg var det naturlig å ta ledelsen. Vi ble enige om at vi skulle være der til alt var over. Og at alt var over først når samtlige syv var enige om å gå ut. Jeg måtte ta ansvar, et ansvar jeg er veldig glad for at jeg fikk.

Sosiale medier

Hilde sendte sms til foreldrene, sa hun hadde det ok og ba dem ringe politiet.

— Jeg måtte si vi hadde det bra for å forsikre meg om at de reagerte rasjonelt, ikke ble for redde for meg.

Siden, etterhvert, ble det sendt sms-er til de andre foreldrene. Og lagt ut meldinger på Facebook.

— Uten Facebook vet jeg sannelig ikke hva som hadde skjedd. Det var jo der vi ble advart: Om at mannen som skjøt vilt rundt seg hadde politiuniform. Hadde vi ikke visst det hadde vi trolig kommet fram før. Og blitt skutt.

Hilde og vennene ble værende i båsen til politiet kom, og brølte at de måtte komme ut, med hendene over hodet.

— Vi var usikre på om de var ordentlig politi. Så ble vi kroppsvisitert. Det hadde jeg sett på tv at politiet skal gjøre, så da forsto jeg at det var over.

Bar skadde

Hilde Firman Fjellså syntes ikke hun kunne gi seg.

— Politiet spurte om noen sterke gutter kunne gå inn i hovedhuset og hente skadde. Jeg tenkte at jeg er jo sterkere enn mange av de guttepinglene. Og meldte meg. Jeg bar ut ei skadd jente og holdt henne våken til hun ble hentet av Norsk Folkehjelp.

I prosesjon, med hendene over hodet, ned til båten som fraktet dem til fastlandet så hun vennene som lå igjen.

— Vi kom til Sundvollen. Da var det bare gråt, latter og klemmer. Klemmer og klemmer. Hele tiden. Forsatt er det sånn. Jeg har fantastiske folk rundt meg som passer på meg.

— Men jeg er fortsatt påkoplet. Klarer ikke slippe det. Kanskje får jeg en voldsom reaksjon senere. Kanskje ikke. Jeg tar en dag av gangen slik alle de 650 som var på Utøya gjør. Vi reagerer ulikt, men må takle det sammen. For dette er mer enn noe enkeltmenneske vil greie alene.