Statsminister Kjell Magne Bondevik hadde sterkt behov for å understreke at han motstrebende og med vemod nå lar Victor Norman gå av som statsråd. For også han vet at alle lurer på hva som egentlig ligger bak, og om vi får høre hele historien.

Norman har tidligere minnet om at han helt fra starten av så for seg en tidsbegrenset periode som statsråd. Han diskuterte en avgang i høst, men ble overtalt av Bondevik til å fortsette. Nå er det viktig for både Bondevik og Norman å markere at dette er en avgang de er kommet frem til på kammerset, og at pressen og opposisjonen ikke har hatt noe med den å gjøre. Men de hadde i hvert fall såpass mye med den å gjøre, at Norman og Bondevik ble enige om å utsette avgangen for å frata deler av pressen gleden over den.

Likevel vil spekulasjonene handle om hvorfor Norman går. Han har utvilsomt befunnet seg midt i røyken i løpet av sine knappe to og et halvt år som statsråd. Han har gått til konfrontasjon med alt fra LO til tabloidene i Akersgata, med et høydepunkt høsten som gikk. Men det i seg selv er ikke nok til at en statsråd må gå, har det vist seg.

Med unntak av den spontane pressekonferansen før jul, da Norman kalte sammen journalistene for å fortelle hvorfor han ikke gikk av, har Bondevik støttet ham hele veien. Regjeringen har stått samlet bak Normans omstridte omstillingsprosjekt i offentlig sektor. Norman har tatt noen uunngåelige oppgjør med fagbevegelsen som regjeringen uansett måtte ha tatt hvis den skulle få gjennomført så mye som Norman tross alt har fått gjort. Derfor har det vært vanskelig å avdekke motstand mot Norman fra kolleger i regjeringen.

Saken om representasjonskronene var tung for Norman og regjeringen. Men i ettertid har saken krympet i kontroll— og konstitusjonskomiteen, og den regnes som død. Det er ikke tilfeldig at Norman ventet med å gå til komiteen var ferdig med sin vurdering av saken.

Normans stil og væremåte har gjort noen av oppgjørene hardere enn de hadde behøvd å bli. Deler av det kunne vært unngått hvis Norman hadde lagt an en annen stil. Men igjen, selv om omdømmet er diskutabelt, kan ingen ta fra ham at han er en av de statsrådene som har flest konkrete resultater å vise til.

Den nye arbeidsstatsråden og regjeringen står foran flere tøffe runder utover våren. Det har nok ligget i bakhodet til statsministeren når han nå sier farvel til Victor Norman. Både fagbevegelsen og opposisjonen sitter med ferdig slipte sverd, som skulle brukes mot Norman i kampen mot blant annet liberalisering av reglene i arbeidslivet.

Før høsten og starten på den lange valgkampen frem mot valget i 2005, skal Bondevik også klargjøre et mannskap som skal selge regjeringens profil og politikk. Utskiftninger er helt naturlig i en slik sammenheng, og vi vil få flere.

Forholdet mellom Norman og den nye Høyrelederen er på langt nær så godt som forholdet mellom Norman og den gamle Høyrelederen. Derfor vil det blir spekulert i om Erna Solberg har gjort sitt for å få skiftet ut en kollega hun fint kan leve uten, med en kollega hun tidligere jobbet tett med. Men Normans beslutning om avgangen kom etter sigende før lederskiftet i Høyre ble et tema. Det forhindrer ikke at gårsdagen var en god dag for Solberg, som har styrket sin makt i regjeringen. Det var heller ingen dårlig dag for Victor D. Norman.